Morgenrutinen:

Knut Gjernes. Foto: privat
Knut Gjernes. Foto: privat

Knut Gjernes mener «Hva f... skjedde egentlig her'a» er en journalists viktigste spørsmål

Drømmer om å se overskrift om at Trump trekker seg etter innrømmelse av «hemmelige samtaler med Putin på Malta».

Publisert Sist oppdatert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Knut Gjernes er journalist i Dagens Næringsliv.

Les alle «Morgenrutinene» her.

– Kaffe eller te?

– Jeg starter dagen med to doble espressoer. Det holder meg gående frem til lunsj. Jeg er på mitt mest kreative og produktive på formiddagen.

– Hva har du på nattbordet?

– Der ligger det akkurat nå fire bøker. En fin men litt søvndyssende bok om en sauebonde fra den engelske landsbygda, «Story» av Robert McKee, som er en inspirerende bok for alle som er interessert i dramaturgi og fortellerteknikk, og en tankevekkende bok som heter «Den klossete gutten», om forholdet mellom en pappa og hans autistiske sønn. Men det ligger også en Albert Åberg-bok der som jeg leser for sønnen min på tre år. Albert Åbergs livsfilosofi har jeg i bakhodet når det stormer som verst: «Alt til sin tid. En ting av gangen».

– Hvilke medier må du innom før morgenmøtet?

– Det første jeg gjør etter å ha stått opp er å slå på nyhetene på NRK Radio. Mens jeg spiser leser jeg DN, Aftenposten og Finansavisen på papir samtidig som jeg ser på Peppa Gris på iPad med min sønn. Når 18-åringen og 13-åringen står opp blir det så mye lyder på kjøkkener at min journalistikk-kone krever at radioen skal slås av. Mens jeg kjører trikk til jobb hører jeg på gammel punk på Spotify, gjerne Ramones eller Clash, mens jeg oppdaterer meg på utenlandske nyheter og sladder gjennom Facebook. Rett før jeg stempler inn på jobb, sjekker jeg kjapt forskjellige fotballapper for å få de siste ryktene og nyhetene om favorittlaget mitt Arsenal.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Trump trekker seg: Presidenten innrømmer hemmelige møter med Putin på Malta.»

– Hvor leter du etter gode saker?

– I møte med andre mennesker. Nesten alle mine største saker stammer fra møter og samtaler med kjente og ukjente. Sakene dukker opp i samtale med en tilfeldig fremmede på en kaffebar, på julebordet med gamle venner, og i skyggen under et tre på en strand i Hellas. Jeg jakter gode saker 24 timer i døgnet. Det er som en besettelse.

– Om du kunne velge hvem som helst: Hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– I mine snart 20 år som gravejournalist har jeg stort sett intervjuet og konfrontert personer som har gjort noe kritikkverdig og som høyest motvillig lar seg intervjue. Får jeg velge på øverste hylle tror jeg kanskje jeg velger noe helt annet. Watergate er jo alle graveprosjekters mor. Artiklene i Washington Post medførte at verdens mektigste person, den amerikanske presidenten, måtte gå. Å sette meg ned med de to journalistene bak Watergate, Carl Bernstein og Bob Woodward, og snakke om «investigative journalism» ville vært en drøm.

– Hvilket spørsmål er det viktigste for en journalist?

– Hva f… skjedde egentlig her’a?

– Hva er ditt viktigste verktøy i jobben?

– Kildenettverket mitt, utvilsomt. For hver nye sak jeg skriver, får jeg noen nye gode kilder. Jeg bruker mye tid og energi på å holde jevnlig kontakt med kildene. Det er det utvilsomt verdt.

– Når sist så du journalistikk som inspirerte deg og hva var det?

– Jeg lar meg alltid inspirere av dokumentarene i Vanity Fair, spesielt de som ble laget av Pulitzervinnerne Donald L. Barlett og James B. Steele. De beste avsløringene i SVTs Uppdrag Gransking av Fredrik Laurin gir meg også grøsninger. Men først og fremst blir jeg motivert av mine flinke kolleger. Nå sist i Boligbyggsaken av min partner Kjetil Sæter. En mer grundige og iherdig journalist skal du lete lenge etter. Jeg har vært så heldig å få jobbe med mange av de beste gravejournalistene i Norge. Først og fremst Bjørn Olav Nordahl, Gøran Skaalmo, Eskil Engdal og Lars Backe Madsen. Men jeg har også hatt graveprosjekter med Geir Imset, Osman Kibar og Erik Tumyr, som dessverre døde for noen år siden.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Det er mye. Men det som kanskje irriterer meg mest er nok såkalt klikkhoreri. Det er skummelt hvis vi begynner å la antall klikk bestemme hva vi skal skrive om og hva vi skal slå opp. Jeg tenker at gode medier også har en slags rådgiverfunksjon for leseren, og skal hjelpe leseren med å holde seg oppdatert på viktige områder og saker, og gi ny innsikt. Ofte er det først i ettertid at leseren skjønner at det de leste er viktig informasjon for dem. Håper ikke dette høres arrogant ut?

– Hva blir viktig for utførelsen av journalistyrket framover?

– Det blir viktig å kombinere datajournalistikk og nye automatiserte metoder med «gammeldags» journalistikk hvor journalisten møter kilder og menneskelig innsikt er noe av det mest sentrale. Jeg tror kreativ metodebruk av journalisten kommer til å bli mer og mer viktig for å komme til bunns i de store og vanskeligste sakene i fremtiden.

– Hva er mediebransjens største utfordring akkurat nå?

– Det blir viktig å ikke glemme selve journalistikken i alt pratet om plattformer, konverteringer og hvordan vi skal tjene penger. Spørsmålet er om vi gjør jobben vår? Gravejournalistikk og annen kritisk journalistikk er under press på grunn av mindre ressurser. Det blir mer enkildejournalistikk og færre egne avsløringer. På grunn av tidspress er det også en fare for at medier lettere blir påvirket av informasjonsrådgivere og lobbyister. I en ressurskrevende tid for journalistikken mener jeg kvalitet er viktigere enn kvantitet.

– Som George Orwell sa «Journalism is printing what someone else does not want printed: everything else is public relations.»

– Hvilket bilde/video fikk deg sist til å stoppe opp?

0 Bildene fotografen vår i Boligbygg-saken Fredrik Solstad tok av den svenske snekkeren i et møte med en fra Boligbygg på en parkeringsplass i Asker er viktige. De viser hvordan foto kan brukes som viktig dokumentasjon i avslørende journalistikk.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– I fjor sommer var jeg uten mobil i to uker. IPhonen min fikk vannskade på en joggetur første feriedag på en liten øy i Hellas. Jeg fikk beskjed om at det ville ta mer enn en uke og få den sendt til Athen for reparasjon, så det droppet jeg. Jeg Hadde litt angst den første dagen, men allerede neste dag var det befrielse.

– Når logger du av for kvelden?

– Forholdsvis tidlig. Sakte men sikkert er jeg blitt klar over hvor viktig en god og lang natts søvn er for at jeg skal fungere optimalt på jobb.

Powered by Labrador CMS