Sjue: Jeg snakket med primærkildene

Fire journalister i Dagbladets samfunnsredaksjon er tydelig irriterte, for ikke å si forbannet, over hva jeg skriver i essayet om saker som de kjenner godt. Det dreier seg om Åslaug Haga-saken, Audun Lysbakken-saken og Jonas Gahr-Støre-saken.

Tore Bergsaker, Kjetil M. Sørenes, Bjørn S. Kristiansen og Martine Aurdal påstår i innlegget «Finn Sjues letthet» at essayet mitt handler om «hvordan journalistikken i de store redaksjonene har gått til grunne». Nei, den har ikke gått til grunne. Men den skjemmes av det jeg tillater meg å kalle ei langvarig etisk og moralsk krise. Spissformulert, en mangel på elementær folkeskikk i journalistikken. Jeg har utdypet dette i et svar til Helge Øgrim. Se Journalisten.no: «Sjue: jeg forstår medier».

Ytringsformer

Denne etiske og moralske krisa ytrer seg på svært mange mange måter. Jeg bruker de tre konkrete sakene for å illustrere tre ytringsformer som ofte henger sammen; trangen til å overdramatisere, å alarmere og å demonisere. Jeg har jobbet grundig og i flere runder med disse og andre liknende saker. Og selvsagt har jeg gått i arkiver, lest metoderapportene til SKUP, og så langt det har vært mulig har jeg snakket med de som jeg vil kalle primærkildene. Det vil si de som ble omtalt, rammet, avslørt - vi kan kalle det hva vi foretrekker. Å snakke med de fire journalistene så jeg ikke som et viktig poeng, ganske enkelt fordi jeg ikke noen gang har ment at de drev med metodisk juks og slurv. Målet mitt har vært å finne «tyngden» i disse sakene, og se om oppslagene sto i stil med denne.

Min konklusjon var, og er, at alle disse sakene fortjente å bli blottlagt offentlig. Det skulle da også bare mangle. Ei kritisk presse skal overvåke både politikere og de politiske systemene. Her var det snakk om åpenbare, om enn ulike, feil, overtramp og ansvarsforsømmelser som var begått. Gahr Støre-saken hadde etter min mening størst dimensjon.

«Drittpakke»?

Men mitt syn er at sakene ble voldsomt overdimensjonert. Dette handler altså om hvordan jeg vurderer disse sakene, ikke om en slags «himmelsk fasit». Det er her vi er uenige. Og det må vi tåle. Men det jeg etterlyser er en reell debatt om forholdet mellom sakers innhold og den form og dimensjonering de blir gitt. I disse tilfellene mener jeg det dreide seg om grove overdrivelser og vulgær dramaturgi. Jeg tror fortsatt at det skader seriøs journalistikk og vårt eget omdømme når vi roper, ulv, ulv i utide. Men i stedet for å ta denne debatten i åpent lende, ender det hele som oftest i skyttergraver og delkritikk.

De fire journalistene reagerer også på at jeg skal ha lansert en teori om at Haga ble utsatt for ei «drittpakke» av styrte lekkasjer. Feil, jeg tror det ikke og jeg vet det ikke. Men det bør tilhøre seriøs journalistikk å reise nettopp et slikt spørsmål i slike saker. Vi bør vite mest mulig om kildene og deres motiver. Dette er tatt opp mer grundig i boka mi «Undersøkende journalistikk. En innføring» som kom ut i 2011.

Masterplan?

Videre, påstår jeg at Lysbakken ble utsatt for en masterplan fra Dagbladets side? Tro det eller ei, men som jeg skriver i essayet; jeg har alltid vært skeptisk til å gripe til konspirasjonen som forklaring. I en redaksjon er det min erfaring at en stor sak som oftest utvikler seg skritt for skritt – ut fra sin egen dynamikk så å si. Det betyr ikke at redaksjonsledelsen ikke setter opp klare mål for hva avsløringen kan/bør/skal munne ut i. I tilfellet Lysbakken reiser jeg spørsmålet et slikt mål var satt opp uten å konkludere.

Egen fortreffelighet

Jeg ønsker et klima der åpen og saklig debatt om tingenes tilstand i journalistikken og mediene oppmuntres. Jeg synes det er veldig mye som må rettes på. I stedet har jeg følelsen av at debatt er noe som holdes strengt internt – preget av sterk korpsånd. Kommer debatten åpent fram og opp, ender den raskt i skyttergraver eller går til grunne i bobler av egen fortreffelighet.

(For ordens skyld; de fire journalistene skriver at jeg er «lærer på landets kanskje viktigste journalistutdanning, Høyskolen i Oslo». Det riktige er at jeg arbeidet i 10 år ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo, og gikk av som 67-årspensjonist for snart tre år siden.)