Spalten som normalt ble publisert sent søndag kveld lokal tid, var normalt det første jeg leste mandag morgen norsk tid. Og da nyheten kom om at det var slutt, at Smith hadde sluttet for å lansere et nytt digitalt medium med seg selv som sjefredaktør, fikk jeg det som nesten kan beskrives som en liten sorgreaksjon. En forsiktig kjærlighetssorg.
Scoop på tur
Ikke fordi Smith er en fantastisk skribent, heller ikke fordi han alltid traff med analysene, men det var noe med stemningen og historiene han formidlet.
Kanskje var det tilnærmingen til stoffet – han var ikke redd for å hakke på egen avis og fryktet heller ikke «hellige kuer» som New Yorkers stjernejournalist Ronan Farrow. Men først og fremst sto spalten så sterkt fordi han kombinerte egne meninger med reportasjevirksomhet. Han satt ikke kun på kontoret og synset, som litt for mange kommentatorer og spaltister gjør, han var ute og snakket med aktørene i mediebransjen, og fortalte om disse møtene. I tillegg kom han med flere avsløringer som fikk stor oppmerksomhet, både nasjonalt i USA og internasjonalt.
Store scoop kommer vanligvis ikke i den meningsbærende journalistikken, men det gjorde de i denne spalten.
Kanskje bidro det også til Smiths sjarm at han ikke selv har et plettfritt rulleblad. Som sjefredaktør i Buzzfeed News sto han bak publiseringen av hele det såkalte Steele-dossieret, som blant annet inneholdt en rekke ubekreftede (og feilaktige) beskrivelser av Donald Trumps koblinger til Russland.
Men plutselig, en januardag, var det slutt. Smith hadde sluttet, og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre, kanskje ikke med livet, men med mitt New York Times-abonnement.
Annonse
Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/ Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.
Alle trenger en «Smith»
Alle store amerikanske medier med respekt for seg selv har en «Smith». Om jeg ikke har testet dem alle, har jeg i hvert fall vært innom mange av dem. Og selv om flere tidvis imponerer, er det få jeg har følt behov for å lese fast.
Washington Post har for eksempel Margaret Sullivan, tidligere public editor i New York Times (et slags leserombud som skriver kritisk om egen avis). Sullivan er god, men ikke avhengighetsskapende god. Jeg leser henne når jeg kommer over en ny artikkel.
Joe Pompeo i Vanity Fair er det samme. Ikke en spaltist jeg aktivt oppsøker, men jeg leser ham når han dukker opp i nyhetsfeedene mine i sosiale medier.
Før sommeren oppdaget jeg Clare Malone i New Yorker, hvor hun blant annet bidrar med innhold til spalten Annals of Communications. Jeg hadde knapt fått tegnet et årsabonnement, før Malone skrev en artikkel som innledet med at hun satt høygravid på venteværelset hos legen. Nå er ikke amerikanske fødselspermisjoner like lange som norske, men borte fra spaltene ble hun.
Malone er kanskje mer reporter enn spaltist, men i New Yorker kan den overgangen noen ganger være litt glidende. Det samme gjelder for så vidt Vanity Fair.
Som et slags plaster på såret har en annen favoritt, Peter Kafka, lansert en ny mediespalte, en spalte som bærer det originale navnet Kafka on Media hos Recode/Vox. Kafka har i mange år vært en podkastfavoritt med intervjuprogrammet Redcode Media with Peter Kafka (han er god på originale navn...). Nå får jeg ham dobbelt opp hver uke – både skriftlig og verbalt.
I jakten på lesestoff gjenoppdaget jeg i sommer spalten Fourth Estate, skrevet av Jack Shafer. Så langt er jeg ikke helt frelst, men kanskje blir jeg det. Shafer har lang bakgrunn som mediereporter, men kan bli litt politisk. Så jobber han også for en publikasjon som heter Politico.
«Jeg» og «meg»
Det finnes flere. Tar vi med dem som dekker mediebransjen som reportere, blir det veldig mange. Men personlig synes jeg det er noe eget med spaltistene.
Kanskje blir dette et forsøk på å lage et litt kunstig skille, men jeg liker ofte spaltister bedre enn typiske kommentatorer. Spaltistene – i hvert fall dem jeg foretrekker – er ofte mer personlige og de er ikke minst gode historiefortellere, selv om det finnes unntak. Og de kan i større grad blande reportasjevirksomhet med meningsbærende journalistikk. Tidvis korte essays. På sitt beste er det stor fortellerkunst, selv om fallhøyden innimellom er høy. Det kan også bli mye «jeg» og «meg» i artiklene.
Kanskje er det en årsak til at vi har færre spaltister av denne typen i Norge, hvor vi – i hvert fall historisk – har vært litt mindre opptatt av å løfte frem oss selv i spalten (selv om det absolutt finnes unntak her også).
Annonse
Spalte med langt navn
Så til nyheten. Vi lanserer nå vår egen mediespalte. Ansvaret vil ligge hos meg, planen er imidlertid at flere kan bidra.* Nå er ikke meningsbærende journalistikk noe nytt i Journalisten, men med målet med å etablere en fast spalte er flere:
Vi ønsker å ikle oss selv en tvangstrøye som tvinger oss til å levere ganske fast.
Spalten kan være en tradisjonell kommentar, men vi ønsker å ha en åpen tilnærming til formen. Med reportasjeelementer når det er naturlig, men også være en guide til god og dårlig journalistikk, anmeldelser og andre elementer i nisjen «journalistikk om journalistikk».
Om ikke nødvendigvis i form og innhold, men mer i ånd, hente inspirasjon fra forfatter Charles Bukowskis spalte i ulike undergrunnsaviser i Los Angeles på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet: Notes of a Dirty Old Man. Alt er lov, så lenge det er interessant – og innenfor presseetikken (sistnevnte var for øvrig ikke noe Bukowski nødvendigvis var så opptatt av).
Arbeidsnavnet på spalten har vært Middelaldrende mann om media. Men tanken har vært at det skulle være nettopp det, et arbeidsnavn. Utfordringen er at sier man et navn mange nok ganger, så fremstår det etter hvert som en god idé. Et navnebytte utelukkes imidlertid ikke.
Når vi skal lansere? Med denne teksten erklærer vi spalten for åpnet.
Hvem tar over?
For dem som foretrekker de amerikanske inspirasjonskildene: I New York Times jobbes det visstnok med å finne en arvtaker etter Smith. Det er heller ikke første gang en ny journalist tar over spalten, som opprinnelig ble etablert av nå avdøde David Carr (også kjent fra 2011-dokumentaren «Page One: Inside The New York Times», som også fikk en del oppmerksomhet her hjemme).
Rykter vil også ha det til at Ben Smith selv – eventuelt sammen med en annen person – vil stå bak en ny mediespalte når Smiths nye avisprosjekt, Semafor, lanseres denne høsten.
Det blir nok å lese. Forhåpentlig vil du også bruke tid på å lese det vi publiserer her.
To anbefalinger
Fiksjonsserier basert på journalistikk er ikke noe nytt, men det kan likevel være underholdende.
På tampen av sommerferien ble «Under the Banner of Heaven» tilgjengelig på Disney+. Serien er inspirert og delvis basert på journalist og forfatter Jon Krakauers true crime-bok med samme navn. Krakauer er kanskje mest kjent for bøker og artikler om villmark og turer til Mount Everest, men her er det brutale drap blant mormonere i området rundt Salt Lake City som er i fokus. Etter fem episoder vil jeg si at boka fremdeles er best, verdt å nevne er det også at flere av karakterene i tv-serien er oppdiktet, men den er absolutt severdig. NRKs Filmpolitiet har gitt den terningkast fem.
Severdig er også serien «Tokyo Vice», som dukket opp på HBO Max på vårparten. Her møter vi Jake Adelstein i hovedrollen som amerikansk journalist i den japanske avisen Yomiuri Shimbun på 90-tallet. Serien bygger på den virkelige Jake Adelsteins memoarbok med samme navn, selv om serieskaperne har tatt seg noen friheter i forhold til originalhistorien. Igjen: Boka er best, men også denne serien er severdig. Terningkast fire ifølge VG.
---
* Siden det har kommet flere spørsmål om dette (jepp, flere): Dette er min spalte, derfor også navnet «Middelaldrende mann om media». Når jeg skriver at andre kan bidra, tenker jeg at enkeltspalter kan være samarbeidsprosjekter hvor andre bidrar med deler av teksten eller informasjonsinnhenting. Dette er ikke tenkt som en spalte som skal gå på rundgang i redaksjonen. Jeg innser også at jeg formulerte meg litt mangelfullt.
