Tone Sofie Aglen, kommentator i VG. Her i en debatt under Skup 2019. Arkivfoto: Kristine Lindebø

Valgpraten: Før hun kom inn i mediebransjen fikk Tone Sofie Aglen kjenne på den underlige følelsen av å stemme på seg selv

Nå stemmer hun for første gang før selve valgdagen.

Publisert

Denne artikkelen er over fire år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Snart er det lokalvalg. Journalisten har spurt redaktører og politiske kommentatorer i norske aviser om deres forhold til valg, journalistikk og om de selv bruker stemmeretten.

Tone Sofie Aglen er kommentator i VG.

Her kan du lese flere Valgpraten.

– Stemmer du ved politiske valg?

– Ja, og for meg har det alltid vært en høytidsstund, og det er noe helt eget å stemme på valgdagen. Sist valg var det ekstra stas, for da gikk jeg sammen med min datter som var førstegangsvelger. Ettersom jeg stemmer i Trondheim og er i Oslo på selve valgdagen, må jeg for en gangs skyld forhåndsstemme. Ikke helt det samme, men bedre enn ingenting.

– Hva har overrasket deg mest så langt i årets valgkamp?

– De voldsomme svingningene og ekstreme utslagene på noen av målingene. For å nevne noen eksempler: Bompengelistas eksplosive vekst i Bergen, At Miljøpartiet er like store som Ap i Oslo, At SV er like store som Ap i Tromsø, at Vidar Kleppes parti Demokratene er tredje største parti i Kristiansand og ikke minst hvordan Senterpartiet har lagt Nord-Norge for sine føtter. For en statsviter som meg er dette utrolig interessant.

– Mener du politiske journalister og redaktører bør bruke sin stemmerett? Hvorfor, hvorfor ikke?

– Det mener jeg er en selvfølge. Å stemme er en borgerplikt, og ikke nødvendigvis noe man gjør for at man heier voldsomt på ett parti.

– Hva er din morsomste eller rareste opplevelse innen politikk eller politisk journalistikk?

– Jeg har jo vært i politikken selv og har hatt den underlige følelsen det er å stemme på seg selv. Jeg vet også hvordan det føles å få dårlige overskrifter, elendige meningsmålinger og tenke at man er en stor fiasko. Første gang jeg måtte kommentere foran partilederne på tv var jeg livredd. Måtte prøve å fortrenge at de sto der ved siden av meg. Etter hvert har det gått litt bedre, men jeg tenker alltid på at politikerne er ekte mennesker og er redd for å såre noen. Må sikkert prøve å bli litt tøffere.

– Hvor mener du grensen bør gå for relasjoner mellom politikere og journalister?

– Jeg mener det er viktig å være tett på. Jeg har lite tro på den venneløse journalisten som grubler alene i sitt lønnkammer. For meg som kommentator gir det utrolig mye påfyll å snakke med politikerne og høre deres vurderinger. Og de beste samtalene foregår ikke i vandrehallen på Stortinget.

– Grensa går når personlige relasjoner påvirker vurderingene og valgene man gjør, og den grensa er nok ikke alltid så lett å få øye på. Hvis det oppstår vennskap eller andre tette relasjoner må man bare være åpne om det og holde avstand. Jeg tror heldigvis dette var mye verre før.

– Hva er de viktigste egenskapene til en politisk journalist?

– Nysgjerrig, kunnskapsrik, kritisk, modig og til å stole på. Lakenskrekk er en egenskap jeg skulle ønske jeg hadde selv. Som kommentator mener jeg det er viktig å prøve å forstå partiene ut fra sine egne forutsetninger, ikke ut fra egne meninger og holdninger.

– Er norske journalister for venstrevridde?

– Jeg tror i alle fall ikke at journalister som gruppe er representative for befolkningen. Særlig enkelte partier er underrepresentert. Jeg tror det er en stor utfordring for alle oss som jobber med journalistikk om vi klarer å speile samfunnet vårt godt nok. Det handler ikke bare om politiske preferanser, men også om hvilke miljøer vi går i, hvem vi lytter til, hvem vi snakker med og hvilke utfordringer vi har i hverdagen.

Powered by Labrador CMS