Konfliktjournalistikk i krise

Torsdag 28. november kommer boken ”Den lengste krigen – Mediedekning av krigen i Afghanistan” der jeg har skrevet et kapittel om hvordan det har vært å arbeide som frilanser i Afghanistan gjennom seks år. Det kan fort virke selvopptatt når du skriver om journalistikk som du selv arbeider med, og det kan skygge for viktigere temaer, for eksempel den pågående forverringen av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Men jeg skriver litt nå, fordi jeg ikke kommer til boklanseringen i Oslo. Jeg er på en rundreise i Afghanistan, en reise som trolig ingen fast ansatte norske journalister ville fått lov til å legge ut på.

Redaktørene er engstelige og har lagt strenge føringer for hva deres egne ansatte kan gjøre i konfliktområder. Så strenge er føringene, at mange områder rett og slett utelukkes. I tillegg reduseres utenriksbudsjettene. Korrespondentstillinger avvikles, og det rykkes sjeldnere ut til selv større begivenheter. Stadig flere journalister låses til skrivebordene. Samtidig fører samarbeid og sparepakker til at mediene publiserer mer av det samme stoffet fra verden utenfor Norge.

(Denne kommentaren ble først publisert på Anders Sømme Hammers Afghanistanblogg.)

Flertallet av norske journalister som har besøkt Afghanistan, har vært på korte turer i regi av Forsvaret og Utenriksdepartementet. Innenfor slike rammer er det vanskelig å drive kritisk og undersøkende journalistikk. Det har hele tiden vært mulig å reise i deler av Afghanistan og å foreta egne undersøkelser, men det er ikke risikofritt, og få redaktører har prioritert det.

Fortsetter det på denne måten, kan vi få en ny generasjon med fast ansatte utenriksjournalister som ikke har den erfaringen som er nødvendig for å reise i konfliktområder utenom turer som er arrangert av Forsvaret, Utenriksdepartementet eller bistandsorganisasjoner. Da får vi motstandsløse reportasjer om norske soldathelter og kronerullingsgenererende TV-aksjonsjournalistikk. Under uroen i Egypt i august var vi mange frilansere som løp rundt i gatene i Kairo, mens noen av våre fast ansatte kolleger fulgte gatekampene via TV-apparatene på hotellene.

Frilansere leverer mye konfliktstoff som foredles av fast ansatte i redaksjonene, en byttehandel vi ikke alltid kommer spesielt godt ut av. Vi tar større risiko, men får dårligere betalt, og utfører arbeid som andre av og til tar æren for. Dette er med på å tilsløre det åpenbare: uavhengig konfliktrapportering er i ferd med å strupes.

Jeg vil understreke at det fortsatt er fast ansatte som reiser til konfliktområder. Journalist Kristin Solberg har stått på i Pakistan og Afghanistan, og er nå på plass i Kairo for Aftenposten. Sigurd Falkenberg Mikkelsen har reist Midtøsten rundt for NRK i over to år og levert et hav av gode reportasjer og innslag. Solberg og Falkenberg Mikkelsen besitter to av dessverre altfor få korrespondentstillinger. Fredrik Græsvik og Aage Aune rykker ut til kriser og konflikter for TV 2. Harald Henden i VG er en av få andre som også gjør det jevnlig.

Eskil Engdal i Dagens Næringsliv er unik. Han rykker sjelden ut, men reiser i stedet til noen av verdens mest utsatte områder og driver glimrende undersøkende journalistikk. Han er et forbilde som det blir stadig vanskeligere å etterfølge.

I forrige uke ble det kjent at hele 30 journalister er kidnappet eller forsvunnet i Syria, en dyster rekord i konfliktjournalistikkens historie. En stor andel av dem som er tatt til fange, er frilansere som fortsatte å reise i landet etter at de fast ansatte hadde dratt hjem.

Du blir ikke rik av å være frilanser, hadde det ikke være for organisasjoner som Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, hadde jeg ikke vært her nå. Som norske journalister får vi riktignok bedre betalt enn kolleger i de fleste andre land. Våre honorarer ligger langt over de 70 dollarene den italienske frilansjournalisten Francesca Borri får per artikkel fra Syria.

Heldigvis finnes det dyktige redaktører som det er hyggelig og givende å arbeide sammen med, de har ofte selv frilanserfaring. Men en del mellomledere og journalistkolleger i Norge er korttenkte i samarbeid med frilansere. Vi behandles bra de dagene det er akutt behov for rapportene våre, til hverdags navigerer vi i en bransje med mye kokkelimonke:

Epost besvares ikke. Byliner kuttes, ikke ofte, men det skjer. Og avtaler omgjøres. Drister du deg til å påpeke at du behandles langt dårligere enn dine fast ansatte kolleger, blir du mest sannsynlig stemplet som vrien. Får du plutselig en oppringning fra en journalist i Norge som begynner med å rose jobben du gjør, kan du nesten være sikker på at han eller hun vil ha at du skal gi dem tilgang til kildenettverket ditt. Mennesker de ikke kan komme i kontakt med på egen hånd fordi de ikke reiser i felt.

Jeg har aldri hatt noe ønske om å være frilanser. Men skal du drive med utenriksjournalistikk, må poenget være å reise til utlandet og møte mennesker. Og det ligger i journalistikkens natur å ta en risiko nå og da. Jeg tror egentlig ikke jeg ville anbefalt noen å bli frilanser hvis det ikke hadde vært for at arbeidet vi utfører snart ikke er mulig å gjøre som fast ansatt.

Tirsdag traff jeg igjen Luke Mogelson i Kabul. Han har skrevet det jeg mener er årets beste reportasje. Mogelson og fotografen Joel van Houdt satte seg i en båt sammen med flyktninger som håpet på et nytt liv i Australia. Mogelson sier at han er så glad for at han arbeider for en avis som lar ham bruke tid på saker. Reisen han og van Houdt la ut på var vanvittig og svært viktig, og viser at utenriksjournalistikk kan bli fantastisk bra når det legges ressurser i arbeidet.