Pass på sjåføren

• Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger

«On some nights, I still believe that a car with the gas needle on empty can run about fifty more miles if you have the right music very loud on the radio» - Hunter S. Thompson

Du har sannsynligvis gjort det samme. Du er på vei hjem, til hytta eller et annet mål. Sitter bak rattet i bilen. Stedet du skal nå nærmer seg. Følelsen av å være framme kommer smygende. Men du er ikke der ennå. Ikke helt. Du er trøtt. Sliten. Burde stoppe. Fortsetter likevel. Presser deg selv til å kjøre de siste milene. Timene. Kilometerne. Hva det måtte være.

Ofte går det bra. Men det er også da ulykkene skjer. Rett før målstreken. Og helt unødvendig.

Det er her vi er nå. Vi er nesten framme. Et sted ikke så langt herfra står det et skilt som forteller at det ikke er så langt før vi når post-korona-verden. En forskjell, skal vi holde oss til bilmetaforene, så er det at vi sliter litt med GPS-en. Det er noe galt med de elektroniske kartene. Idet vi tror vi nærmer oss, skjer det noe med kilometerne. Plutselig er det mye lenger til målet enn først antatt.

Det er da det er viktig å tenke litt ekstra på sjåføren. Hun eller han som holder i rattet. For noen har styrt oss gjennom reisen. Dette siste året. Og for mange av dem har det vært en røff tur.

Det er en klisjé at det er ensomt å være leder. Samtidig er det mye sannhet i mange klisjeer. Det gjelder også i vår bransje. I redaksjonene. De aller fleste steder er det blitt utvist stor fleksibilitet siden mars 2020. Når barnehager er stengt, skoler er på rødt nivå, har man stort sett klart å finne løsninger. Ansatte og ledere har vært fleksible. Mange har strukket seg langt. Men noen ganger går det ikke. Strikken er ikke lang nok. Det finnes ikke noen som kan gjøre jobben på det tidspunktet. Hva er da løsningen?

Jeg skal ikke si at det har vært slik alle steder. Men jeg har snakket med mange nok det siste året til å vite at når ingen andre kan jobbe, har det ofte vært en leder som har tatt på seg oppgaven. Penger til ekstra bruk av frilansere og vikarer har ikke stått på toppen av lista i 2020, selv om situasjonen er noe bedre i 2021. Og dette har i stor grad rammet de små og mellomstore redaksjonene hardest. Det ligger kanskje i kortene.

Dermed er lederne også blitt produserende journalister, i tillegg til å styre nyhetsarbeidet. De fleste redaktører og redaksjonelle mellomledere jeg kjenner, ser på seg selv som journalister. Å være redaktør er en stilling. En rolle. Å skrive eller produsere selv er ikke et nederlag.

Men døgnet har fremdeles bare et visst antall timer. Også under korona. Noen vil kanskje mene at det har fått færre.

Resultatet kan raskt bli dårlig journalistikk. Eller i hvert fall dårligere. Kontrollfunksjonen blir borte eller svekket. Det er en grunn til at redaksjoner er bygget opp som de er. Hvis den som skriver saken også skal ta stilling til om den er god nok til publisering, øker risikoen for feil. Uten sammenligning for øvrig, «Sofie-saken» i VG utviklet seg til å bli en medieskandale fordi kontrollfunksjonene sviktet.

Jeg er selvsagt en av disse. En av disse lederne. Dette handler imidlertid ikke om meg. Selv om jeg har kjent på følelsen. Men om Journalisten skrur ned tempoet en periode, er det ikke en krise. På mange områder har vi kommet oss styrket gjennom korona-perioden. I tillegg til løpende nyheter på nett og trafikkvekst, har vi relansert papirutgaven, fått på plass en app, startet forsiktig med en videosatsing – og har noen ideer om lyd også. Økonomien er også rimelig under kontroll.

Men en følelse fra koronatiden som jeg ikke vil glemme med det første, er den gryende angsten for Slack-meldinger på kveldstid. Kanskje er det en av journalistene som har en idé til en sak, men ofte har meldingene det siste året handlet om rødt nivå, stengte barnehager, karantener – og et varsel om at morgendagen ikke blir helt som planlagt.

På seg selv kjenner man andre. Derfor vil jeg gjerne at vi også tenker litt på lederne.

Nå er mange av dem slitne. Jeg er sliten. Og det er vi som holder i rattet. På vei til det forjettede land, som ligger bakenom korona. Kanskje er det ikke så langt igjen. Men så var det disse GPS-problemene. Hvor langt det faktisk er igjen til vi kan parkere bilen og skru av tenninga, er fremdeles noe usikkert.

La oss derfor passe på at de holder kursen. At vi sammen holder kursen. Klarer neste sving. Det kan gå bra. Men husk, det er de siste kilometerne, da vi hopper over pausene, presser på for å komme fram, det er da ulykkene gjerne skjer. Ofte helt unødvendig.

Og når vi kommer i mål, etter at bilen er parkert, de første post-korona-klemmene er delt ut, lønnings-ølet er drukket, kan vi håpe at mye blir som før. Eller bedre, basert på de erfaringene vi nå har. Men inntil vi er der, pass på sjåførene. Om ikke annet av egeninteresse.

Statistikk viser - dessverre - at det ofte er passasjerene som blir hardest rammet hvis ting først går galt.