Kyiv Independent jobber døgnet rundt med krigen: – Vi har ikke tid til å bearbeide traumene

I november i fjor startet Kyiv Independent opp som Ukrainas eneste engelskspråklige nettavis. Få måneder senere begynte den russiske invasjonen, redaksjonen flyktet og avisen mistet alle inntektskilder.

Med lite sikkerhetsutstyr og uten pauser, rapporterer likevel Kyiv Independents journalister fra bakken i det krigsherjede landet.

Dramatisk start

Før oppstarten i november hadde Kyiv Independents redaksjon vært gjennom en turbulent tid. Medarbeiderne var nemlig tidligere ansatt i det engelskspråklige mediehuset Kyiv Post, som siden 1995 hadde levert ukrainske nyheter til verden, ifølge Kyiv Independents redaktør Olga Rudenko.

På telefon fra Kyiv forteller Rudenko at etter en del kritiske saker om myndighetene, la statsadvokaten press på eieren av Kyiv Post, og resultatet ble at samtlige ansatte fikk sparken og avisen lagt ned.

– Man ville ha inn nye ansatte som var lojale mot eieren, og vi motsatte oss det fordi vi så det som ødeleggende for uavhengigheten, og som en slags hevn for kritiske saker om myndighetene. Etter at vi fikk sparken lanserte Kyiv Post på nytt med en veldig liten redaksjon, og så vidt jeg vet har de få egne saker nå, forteller Rudenko.

Den gamle redaksjonen stod nå uten jobb, men de ønsket å bringe videre arven fra Kyiv Post, og nå fantes det ingen engelspråklig nyhetskilde i Ukraina. De ønsket å gi verden lokale nyheter for å hjelpe ukrainere, sier Rudenko.

– Vi var verdens vindu til Ukraina og ønsket å ta vare på historien vår. Derfor lanserte vi vårt eget mediehus uten oligarker og rike eiere. Det er et ekstremt ambisiøst mål i Ukraina. Vi søkte støtte fra ulike ordninger og donasjoner fra lesere. I november og desember jobbet alle frivillig, mens i januar klarte vi å betale lønninger, sier hun.

Maraton av grusomme nyheter

Hele organisasjonen gledet seg til fortsettelsen da avisen endelig kunne betale lønn til de ansatte, og annonseavdelingen ble så smått stablet på beina. Men så kom invasjonen.

– Vi hadde forventet en eskalering av krigen i øst, men hadde aldri sett for oss en full invasjon. Det endret alt for oss, sier Rudenko.

– Vi pleide å være en normal redaksjon der noen jobbet med politikk, noen med nyheter, andre med økonomi. Alt det er borte nå. Vi dekker kun krigen. Vi har ingen fridager og jobber hver dag fra vi våkner til vi legger oss. Det er en maraton, og en non-stop dekning av grusomme nyheter døgnet rundt, sier Rudenko.

Mange av journalistene flyktet ut fra Kyiv fordi det var farlig, men flere meldte seg frivillig til å bli igjen for å dekke krigen, sier hun.

De som kom seg ut ble spredt over hele det vestlige Ukraina.

– Jeg og flere andre dro den første dagen etter invasjonen og kom tilbake etter fem-seks uker. Vi jobbet, og jobber fortsatt, kun på fjernkontor og har ingen møter sammen. Noen av oss er til og med i utlandet. Vi har mange utfordringer, sier Rudenko.

Mangler sikkerhetsutstyr

For å jobbe uten å se hverandre gjør kommunikasjonen vanskelig, og savnet etter hverandre og kontoret er stort. Selv om mobil- og nettdekning ikke er et problem i Kyiv, har redaksjonen hatt problemer i byene rundt Kyiv, byer som var okkupert og siden blitt frigjort.

– Da journalistene for eksempel dro til Borodianka, ble de plutselig stille en hel dag. Det var ikke nett eller mobildekning. Da var jeg veldig bekymret. Etter hvert fikk man Starlink fra Elon Musk, så det er nett der nå, men det var vanskelig å vente da journalistene gikk hele dager uten å gi lyd fra seg,.

Å reise rundt i Ukraina er blitt vanskeligere for de ukrainske journalistene, ifølge Rudenko, og sammenlignet med internasjonale journalister har de ukrainske mindre ressurser. Togene er blitt færre og Kyiv Independent er til tider nødt til å leie dyre sjåfører for å komme seg rundt.

– En annen utfordring er sikkerhetsutstyr. Da invasjonen startet hadde vi verken hjelmer eller vester. To av journalistene våre hadde hver sin vest, og så fikk vi én vest til etter ett par uker. Forrige uke fikk vi noen flere, og nærmer oss å være dekket. Men vi venter fortsatt på mer sikkerhetsutstyr, sier Rudenko.

– Ikke tid til å bearbeide

På spørsmål om hvordan redaksjonen takler å dekke en krig i eget land, sukker Rudenko. Sammenlignet med internasjonale journalister som er i Ukraina i noen uker, samler materiale og så drar hjem til redaksjon, venner og familie, er situasjonen ganske annerledes for de ukrainske journalistene, sier hun.

– Særlig fordi mange av oss går gjennom mye psykisk. Mange av oss har venner og familie i områder som angripes og vi er veldig bekymret for dem. Det er utrolig personlig. Vi er i episenteret og vi dekker tragedien som påvirker oss selv.

Rent mentalt er de nå nødt til å hengi seg fullstendig til jobben, forteller Rudenko.

– På grunn av alt arbeidet har vi ikke hatt tid eller mental kapasitet til å bearbeide traumene ennå. Jeg tror at etter krigen, etter Ukrainas seier, må vi ta et steg tilbake for å prosessere de mentale traumene vi har. Men det har vi ikke tid til nå. Kanskje det er en god ting, sier hun.

Massedrapene i Butsja

Allerede i mars forsøkte Journalisten å få til et intervju med Rudenko. Omtrent samtidig kom det frem at russiske soldater hadde henrettet flere titalls sivile i den lille byen Butsja utenfor Kyiv.

Det ble stille fra Rudenko i noen uker, og nå forteller hun at det ble for vanskelig å la seg intervjue når det stadig dukket opp ny informasjon om hva som hadde skjedd i Butsja.

– Da vi fant ut om grusomhetene i Butsja... Hva kan jeg si. Det var et av de mørkeste, om ikke det mørkeste øyeblikket i krigen for oss, og kanskje for alle i Ukraina. Jeg vet ikke hva jeg kan si om det.

Rudenko legger til:

– Det er umulig å ikke bli livredd, og å ikke føle grusomhetene og smerten til sivile som ble jaktet på og drept. Uten noen annen grunn enn for å skremme, eller at de russiske soldatene syntes det var gøy. Det er noe man leser om i bøker om andre verdenskrig og som vi aldri har sett for oss kunne skje i vår generasjon, eller i vårt land. Det er grusomheter det er umulig å se for seg i en moderne verden. Her jeg sitter nå er jeg bare 3 mil til Butsja. Det er nesten umulig å forstå, sier hun og sukker igjen.

Hun forteller at hele redaksjonen ble traumatisert da de forstod hva som hadde skjedd, og at journalistene som kom etter at byen ble frigjort måtte skrive svært vanskelige saker.

– Onsdag publiserte vi en enda en sak om voldtekter i Butsja der vi fokuserte spesifikt på en 22 år gammel kvinne. Hun ble voldtatt, torturert og drept av russiske soldater. Det er mange slike historier.

For en av journalistene var dekningen av drapene i Butsja spesielt vanskelig, sier Rudenko. Kyiv Independent visste at russere drepte sivile før byen ble frigjort og tilgjengelig, sier hun. Men de visste ikke hvor omfattende massedrapene var. Samtidig som meldingene kom inn om drepte sivile befant den nevnte journalistens mor og bestemor seg i byen.

– Hva hun gikk gjennom rent psykisk da hun skrev sakene om Butsja, mens familien var der, er umulig å sette seg inn i. Nå er familien hennes evakuert og trygg heldigvis. Men det sier noe om hva vi går gjennom her. Det er svært personlig for oss, og vi må nok prosessere det senere.

– En sak er ikke verdt et liv

Kyiv Independent sender ikke journalistene sine ut for å dekke de farlige områdene, forteller Rudenko. All dekning av krigen på bakken skjer ved at journalistene melder hvor de ønsker å dra, sier hun.

– Enten godtar jeg ønsket, eller så godtar jeg det ikke, basert på hvordan sikkerheten i området er. Det betyr ikke at jeg ikke sliter med å takle det. På det menneskelige plan er jeg utrolig bekymret for dem.

Hun sier at krigen i Ukraina er mer farlig for journalister enn andre kriger, og som leder er det vanskelig å godta at hun ikke har kontroll over hva som skjer med journalistene hennes.

– Vi ser indikasjoner på at en hjelm med «Press» på ikke beskytter deg mot russiske soldater. Trolig angriper de journalister med mer entusiasme enn andre sivile. Det er veldig farlig for journalister, spesielt ukrainske, men vi har ikke noe valg. Vi må fortelle hva som skjer.

Nå vurderer redaksjonen en større reportasjetur til Kharkiv, men byen er stadig under angrep fra russerne og svært farlig, sier Rudenko.

– Foreløpig er jeg imot å dra til Kharkiv. Jeg liker ikke idéen. Det er mulig vi drar om det viser seg å være tålelig trygt, men jeg synes ikke en sak er verdt et menneskeliv.

LES OGSÅ:

Undersøkelse: Norske journalister og redaktører med sterk støtte til tilstedeværelse i Ukraina

Enorm vekst

Krigen har også ført med seg en enorm leservekts for den nyetablerte avisen. Tre dager før invasjonen hadde Kyiv Independents Twitter-konto 30.000 følgere, noe som ifølge Rudenko var et enormt godt tall for dem.

– Nå har vi 2,1 millioner. Med det kommer et mye større ansvar enn tidligere, og det er utrolig viktig at alt vi leverer er riktig. Det å verifisere fakta er vanskelig, og ofte helt umulig, i krig, sier hun - og legger til:

– Vi jobber mye med kildekritikk og fordi vi er lokale vet vi hvilke kilder man kan stole på, hvilke myndighetspersoner som sier sannheten og hvilke som publiserer hva som helst på sosiale medier for å få delinger. Den lokale ekspertisen hjelper oss.

Leserveksten har også gitt en finansiell hjelp som har vært uvurderlig for avisen. Nylig passerte de totale donasjonene sammen med GoFundMe-aksjonen deres 2 millioner dollar.

– Det høres mye ut, men samtidig vet vi ikke hva som kommer til å skje. Pengene kan faktisk være alt vi har tilgang på over lang tid. Vi vet ingenting om hva som skjer med det ukrainske banksystemet eller markedet. Det finnes ingen annonser, og donasjoner kompenserer og gjør at vi holder oss flytende, forhåpentligvis frem til ting normaliserer seg. Donasjonene har gjort at vi også kan reise i Ukraina og kan rapportere fra bakken, sier Rudenko.

Lite ressurser

At ukrainske journalister skal kunne rapportere fra krigen er nemlig ingen selvfølge, ifølge redaktøren. Mediemarkedet og inntektsstrømmer har raskt forsvunnet, og ukrainske medier har svært beskjedne ressurser sammenlignet med de internasjonale mediene.

– Ukrainske journalister har ikke sikkerhetsvakter- eller konsulenter, de drar ikke ut i store grupper med produsenter eller kamerafolk. Det er ressurser som ingen ukrainske journalister har. Når våre journalister drar ut i felt er det kanskje en sjåfør. En journalist har ofte ansvar for foto, video og alt annet, forteller hun.

Det er likevel ekstremt viktig at det er lokale journalister på bakken, sier Rudenko. Ukrainerne har uvurderlig lokalkunnskap som trengs, og som også kan være til hjelp for de internasjonale journalistene.

– I Norge har det vært en diskusjon om hvorvidt norske medier er for forsiktige med å sende journalister til Ukraina. Hva tenker du om det?

– Det er en avgjørelse redaktører tar med tanke på sikkerhet og informasjonen de har. Jeg kan ikke kommentere det, egentlig. Heldigvis er det en god del dekning fra andre internasjonale medier og ukrainske journalister. Jeg vet ikke hvilke faktorer norske medier vurderer. Det er et veldig farlig og uforutsigbart miljø for journalister, og det er ikke overraskende, sier Rudenko.

Hun understreker at den internasjonale pressen stort sett gjør en god jobb, og at man fortsatt trenger journalister på bakken i Ukraina. Kyiv Independent skal i alle fall fortsette å rapportere fra krigen så lenge midlene rekker, sier Rudenko.

– Vi tror på å vise verden sannheten om Ukraina.

LES OGSÅ:

Morten Jentoft i Ukraina:– Det tøffeste jeg har opplevd som journalist