Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Det var som om sikringen gikk. I ei lita uke hadde jeg krøpet rundt på gulvet og bak lave murer i et hotellkompleks i Sør-Sudans hovedstad Juba.
I området rundt oss smatret og smalt det, sikkerhetstyrker lojale til president Salva Kiir hadde bestemt seg for å ta ut visepresident Riek Machars livgarde og følgere. I hovedsak med kinesiskproduserte AK-maskingevær, men også med tyngre skyts, som propelldrevne granater og kamphelikoptre.
Etter fem dager tvang en liten gruppe amerikanske styrker på plass en luftbro ut av byens lille flyplass. Med noen tusen andre var jeg blitt evakuert til Nairobi i Kenya, og fått tak på en dyr flybillett videre. Så lå jeg der da, godt ivaretatt, på første klasse, og grein, hele veien til Frankfurt.
Dette er Derfor
I spalten «Derfor» forsøker vi å forklare hvorfor mediene tar de valgene de gjør. Eller sagt på en annen måte: «Derfor tar mediene de valgene de gjør». I tillegg tar vi noen avstikker til andre medierelaterte spørsmål.
Arbeidet er støttet av Stiftelsen Fritt Ord med 150.000 kroner.
Alle «Derfor»-artiklene inneholder en «bygg inn»-knapp. Med dette åpner vi for at andre kan publisere disse spaltene på sine nettsider.
Eneste kravet vi stiller til medier som benytter seg av dette, er at de via en av presseorganisasjonene er tilknyttet Norsk Presseforbund og dermed Pressens Faglige Utvalg.
I 2021 kom den endelig, en bredere debatt om journalisters mentale helse i møte med traumatiske hendelser, og traumatiserte personer. I en serie artikler løftet Journalisten fram norske journalisters erfaring med 22. juli i forbindelse med markeringen av tiårsdagen for terrorangrepet. Men med tiårsmarkeringen bak oss, er det viktig at vi fortsetter denne diskusjonen. Det kan både forebygge, og hjelpe de av oss som på et tidspunkt har fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse - PTSD.
Journalisters jobb i konfliktsoner er myteomspunnet. Fra Ernst Hemingway og vår egen Lise Lindbæk under den spanske borgerkrigen, til dagens «gribber» i Midtøsten og Afrika.
Men både Hemingway og Lindbæk kjempet i ettertid med psykiske plager, og begge tok livet av seg. Det er sannsynlig at Hemingway utviklet PTSD alt etter første verdenskrig, sikkert er det i alle fall at han skildrer soldater med tegn på dette både som forfatter og i de kortere journalistiske tekstene.
Men der både soldater og andre yrkesgrupper etter hvert har fått på plass rutiner for å bearbeide traumatiske hendelser, virker oppfølgingen av journalisters mentale helse som noe tilfeldig, særlig om du er vikar og frilanser.
Annonse
Traumatiske hendelser
Man trenger ikke å ha opplevd en statskollaps for å få traumer eller utvikle PTSD. Store hendelser, som utbrudd av en borgerkrig, en terrorhendelse som 22. juli eller en stor trafikkulykke, er åpenbart traumatiske hendelser.
Det kan også være langt mer hverdagslige ting som utløser traumer. Det handler om å miste kontrollen, og dermed tryggheten. Et overfall, en plutselig aggressiv handling, trusler med våpen, seksuell vold – kort sagt situasjoner hvor noen andre bestemmer om du skal leve eller skades, eller dø.
Det er viktig å huske på at ikke en type hendelse er mer «verdig» et sammenbrudd, enn en annen. En aggressiv handling eller en trussel i nærmiljøet kan oppfattes like farlig som en trussel ved et checkpoint et sted i Afrika. Går sikringen, må du søke hjelp.
I tillegg til vårt behov for å «være på bakken», og gjerne så langt i front som vi klarer, er det en ting til som gjør at journalister er ekstra utsatt som yrkesgruppe. I møte med andres traumer legger vi ofte stein til egen byrde.
Det var ikke nødvendigvis mine egne opplevelser jeg husket best fra Sør-Sudan heller, det var alt det som hadde blitt meg fortalt på både denne og tidligere turer. Det var fortellinger om bomber som falt, familiemedlemmer som ble revet i stykker, som ble voldtatt eller bare forsvant.
Fakta om Maren Sæbø
Maren Sæbø er frilansjournalist med utenriks – og da særlig det det afrikanske kontinentet - som sitt spesialfelt.
2015 ble Sæbø kåret til Årets frilanser, og hun har vunnet en rekke priser for sin journalistikk.
Sæbø sitter i styret til i Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (Skup).
Da jeg kravlet rundt på gølvet i Juba var jeg godt klar over hvilke overgrep soldatene i gatene rundt meg tidligere hadde gjort seg skyldig i, og hva de kunne komme til å gjøre nå (noe gjorde de også). Mange av disse historiene hadde alt gjort inntrykk på meg, som små drypp hadde de alt sannsynligvis gjort større skade enn det jeg var klar over.
Dette kalles sekundærtraumatisering, og er et velkjent problem blant helsepersonell. Vi lytter til og endog oppsøker de verste historiene, vi noterer dem ned, og noen ganger gjenforteller vi dem. Man trenger ikke reise langt for å pådra seg dette, de siste årene har det vært økt fokus på hvordan journalister kan traumatiseres av bilder og materiale som kommer inn på desken.
De fleste av oss er heldigvis ikke bygget slik at det å samle historier, redigere bilder eller vade rundt i noen av internetts dypeste sumper, gjør oss kyniske. Men prisen for å lytte og forsøke å forstå er at det vi får høre og ser går inn på oss. Særlig når man opplever at resten av verden kanskje ikke tar dette like alvorlig som man oppfatter at det er sjøl.
Så hva gjør vi da?
Først, om du mistenker at du har utvikla PTSD eller føler deg nedfor etter en tøff arbeidsperiode, be om hjelp. Større redaksjoner har rutiner for å ta seg av medarbeidere som har opplevd traumer. Du kan også kontakte Norsk Journalistlag, og fastlegen din. Særlig gjelder dette de av oss som kanskje ikke har det samme støtteapparatet, som vikarer og frilansere.
Og husk, det er lav terskel, noe som kanskje ikke føles så veldig alvorlig, kan utvikle seg til det. Symptomer på PTSD inkluderer utmattelse, hodepine, konsentrasjonsvansker, depresjon og selvmordstanker. Du kan også reagere negativt på lyder og situasjoner, som kan utløse frykt eller aggresjon. Og mareritt og søvnvansker.
Alt dette kan man få hjelp til å takle. Jeg er for eksempel ikke særlig begeistra for fyrverkeri eller helikoptre, men med litt trening har jeg lært meg å lokalisere hvor lyden kommer fra, med ryggen godt plassert mot en vegg. Da har jeg kontrollen.
Til slutt, PTSD er ofte en kronisk tilstand, det er med oss for alltid. Men dette gjør oss ikke nødvendigvis til dårligere journalister.
I årene etter at jeg ble evakuert fra Sør-Sudan, har jeg kviet meg for å reise tilbake til Juba. Men jeg har besøkt naboland som Uganda, Kenya og Etiopia, og intervjuet sørsudanere der, de aller fleste, flyktninger.
Noen av de jeg har intervjuet var i Juba som meg juli 2016. Men der jeg bokstavelig talt flyktet på første klasse, er de fleste sørsudanerne fanget i en ikke-eksistens i enorme flyktningleirer i nabolandene. Allikevel gir en felles opplevelse en annen forståelse, jeg har også merket meg at jeg oftere stopper intervjuer om jeg ser at den jeg intervjuer er alvorlig traumatisert, jeg er blitt mer var.
Annonse
«Føler» mer
Jeg er klar over at mine spørsmål kan utløse nytt traume. Jeg tenker gjennom spørsmål på en annen måte før intervju, og jeg er mer kritisk i redigeringsfasen. Det gjør at jeg må bruke mer tid og gå noe grundigere til verks, men det er verdt det. I sum mener jeg at jeg er blitt en bedre journalist av å «føle» mer, ikke en dårligere en.
PTSD er en alvorlig diagnose, og det må vi fortsette å snakke om. Vi må også fortsette å snakke om hvordan vi møter traumatiserte personer, og hvordan vi selv påvirkes av det. En god forebygging av PTSD er å bearbeide inntrykk underveis, før sikringen altså går. Dette vil helt sikkert gjøre arbeidsmiljøet bedre, men det kan også gjøre oss til bedre journalister. Om vi orker å stå i det.
Det finnes flere ressurssider for journalister om mental helse, blant annet denne fra Reportere uten grenser
