Professor og medieforsker Steen Steensen om fallgruvene og suksessfaktorene innen true crime-sjangeren.
Professor og medieforsker Steen Steensen om fallgruvene og suksessfaktorene innen true crime-sjangeren.

True crime-bølge i mediene: – Blir problematisk når det sensasjonelle fremstår som hovedmotivet

Men litterære virkemidler har alltid vært en del av krimjournalistikken, sier professor.

Publisert Sist oppdatert

True crime-sjangeren har fått en oppblomstring etter at journalistikken ble flermedial. Flere av de største mediehusene satser nå på krimstoff både på nett, papir, video, podkast og sosiale medier.

«Therese – jenta som forsvant», «Krimpodden», «Rikets sikkerhet», «Baneheia – Kampen om sannheten», og «Norske krimsaker» er bare noen av mange norske produksjoner som har slått an blant publikum den siste tiden. Men den store rekkevidden fører også med seg kritikk.

– True crime blir problematisk når underholdningsaspektet og det sensasjonelle fremstår som hovedmotivet for fremstillingen, eller når mottakeren sitter igjen med et spekulativt inntrykk. Og det er jo en subjektiv vurdering.

Det sier professor i journalistikk ved Oslo Met, Steen Steensen, som har lang erfaring fra rollen som journalist, redaktør og medieforsker. Han har de siste årene fulgt tett med på journalistikkens utvikling som samfunnsinstitusjon, og for tiden leder han det internasjonale forskningsprosjektet «Source Criticism and Mediated Desinformation».

Gammel debatt

Hvorvidt en seer, lytter eller leser oppfatter fremstillingen som spekulativ, beskriver medieforskeren som individuelt. Likevel er det ofte det samme som påpekes av kritikerne – nemlig krysningspunktet mellom virkemidler fra krimromanen og journalistikken.

Et ferskt eksempel er NRKs storsatsing på kartleggingen av gatedrap i Oslo. Både de språklige og visuelle virkemidlene fikk noen til å reagere, blant annet ungdomspolitiker Eirik Toressønn Myrvold. Han kritiserer det han mener er en fremstilling av Oslo som en livsfarlig by, i tillegg til redaksjonens språklige valg i omtalen av gjerningspersonene, som eksempelvis «Stemmen inni ham vil ha mer blod».

– På mange måter er dette en gammel debatt. Grunnlaget for Vær varsom-plakaten og presseetikken var nettopp krimjournalistikken. Tilbake på 1930-tallet var omtalen av drapssaker ekstremt spekulativ, veldig sensasjonspreget og detaljert i skildringen av drap, sier Steensen og legger til:

– Hvor presseetikken setter grensene for hva som er over streken og ikke, har historisk sett variert. Men i dag finnes det heldigvis en grense som de fleste redaksjoner retter seg etter.

– Langt over grensen

For å finne ut av hvorfor sjangeren provoserer som den gjør, påpeker Steensen viktigheten av å definere særtrekkene. Han trekker frem bruken av språklige virkemidler som én av ulikhetene mellom true crime og annen journalistikk.

– Litterære virkemidler i krimjournalistikken har vært til stede helt fra hundre år tilbake i tid, sier forskeren og trekker frem boken «In Cold Blood» som eksempel.

Steen Steensen forteller at norsk krim-journalistikk pleide å være ekstremt sensasjonspreget.
Steen Steensen forteller at norsk krim-journalistikk pleide å være ekstremt sensasjonspreget.

Boken av Truman Capote fra 1966 (først publisert som en serie i New Yorker i 1965) ) ble den gang løftet frem som banebrytende for sin krysning mellom dokumentarisk litteratur og fiksjon.

– Den går langt over grensen, mener jeg, men det færre vet er at en lignende norsk bok kom lenge før, i 1933: «To mistenkelige personer» av Gunnar Larsen. Han bruker mange av de samme virkemidlene som Capote – nemlig skildringer av det som foregår inni hodene på de involverte. Det har vi lange tradisjoner for i Norge, både innen fiksjon og journalistikk, sier Steensen.

Til tross for at nettopp disse virkemidlene trekkes frem som problematiske i nåtidens diskusjoner, legger ikke Steensen skjul på at sjangeren beveger seg i riktig retning.

– Jeg synes journalistikken i dag stort sett har balansen godt inne, og du finner færre grove overtramp i dag enn for bare 20 år siden, forklarer han.

Den vanskelige balansegangen

Et annet særtrekk Steensen trekker frem ved krimjournalistikken, er de visuelle virkemidlene.

– Visuell historiefortelling har fått et gjenkjennelig utseende både på mobil og nett, nærmest uavhengig sjanger. Men det er klart at visuelle virkemidler som er spesifikt knyttet opp mot true crime, som åstedsbilder og polaroidbilder av ofre, kan virke problematisk for noen.

Steensen trekker igjen frem NRK-spesialen om gatedrapene i Oslo, denne gangen som eksempel på balansert visuell presentasjon av krimsaker.

– Først og fremst er den både interessant, viktig og velskrevet, og utvilsomt basert på grundig research. Jeg synes saken er godt balansert, og den er ikke spekulativ. Sånn sett synes jeg kritikken bommer litt, sier han før han fortsetter:

– Det jeg kan forstå av kritikken, er at saken etterlater et inntrykk av at Oslo er en farligere by enn den er. Det er tross alt 60 drap på ti år, hvilket er en betydelig mengde drap, men ufattelig lite sammenlignet med andre utenlandske byer. Den informasjonen er ikke helt til stede, sier Steensen til Journalisten.

– I hjertet av samfunnsoppdraget

Trude Lorentzen er en av journalistene bak NRK-prosjektet «Drept på åpen gate». Hun forteller at tilbakemeldingene har vært overveiende positive.

– Det er godt å se at den grundige journalistikken som ligger bak prosjektet vårt blir sett og forstått av Steen Steensen, sånn den også er blitt av Kripos, Oslopolitiet, forskere på Politihøgskolen og andre nestorer, både innen psykiatri og presse, sier Lorentzen.

Når det kommer til kritikken prosjektet har fått, særlig for de språklige virkemidlene, kan hun fortelle at ordene er brukt med en hensikt.

– Nøkkelinformasjon

– Setningen som blir trukket frem som eksempel på overdramatisering – «Stemmen inni ham vil ha mer blod» – er nøkkelinformasjon fra dommen i den aktuelle drapssaken. Drapsmannen var psykotisk og hørte en indre stemme som ba ham skaffe «bloddrikke». Dette er viktig fordi det i dommen blir vektlagt som selve motivasjonen bak drapshandlingene.

Å forstå den forvirrede virkeligheten fra innsiden av et alvorlig psykisk sykt sinn, var et poeng for redaksjonen under prosjektets gang. Lorentzen trekker også frem rapporten «Hva vi kan lære etter et drap begått i psykotisk tilstand» fra Ukom, statens undersøkelseskommisjon, hvor staten selv også går inn i gjerningspersonens forestillinger.

Den delen av kritikken som Steensen stiller seg bak, går på at NRK fremstiller Oslo som en farligere by enn den er. Lorentzen mener derimot at NRK har vært tydelige og nyanserte.

– Drap er grusomt, og det skjer heldigvis ikke ofte, hverken i Norge eller Oslo sammenlignet med andre land og storbyer. Dette blir sagt flere steder i spesialen – både ved de faktiske, deskriptive tallene og eksplisitt i ord, sier gravejournalisten, og trekker frem setningene «Risikoen for å bli et tall i statistikken er heldigvis liten.» og «I hele Norge blir rundt 30 personer drept i løpet av et år».

Hun legger til:

Små tall betyr likevel ikke at drap ikke fortjener en grundig journalistisk granskning. Tvert imot. Vi har jobbet bevisst med å belyse hvert av de konkrete drapene i en større journalistisk sammenheng. Økt innsikt, både i større mønstre og inn i omstendighetene i hver enkelt sak, er i hjertet av samfunnsoppdraget vårt.

Drap som venninneprat

Til tross for at det ofte er de samme aspektene ved krimjournalistikken som kritiseres, og at de har vært de samme i vel over 50 år, understreker medieforsker Steensen at dagens journalister har noen nye utfordringer å forholde seg til.

En av disse er den flermediale hverdagen, hvor ulike hensyn må vurderes avhengig av format.

– Podkast innenfor true crime-sjangeren har blitt populært på samme måte som krimsjangeren er populær i fiksjonen. I Danmark pågår en interessant diskusjon rundt podkasten «Mørkeland». Det er to venninner som startet den, begge uten mediebakgrunn, men med en voldsom fascinasjon for true crime. I podkasten, som nå har blitt en av landets mest populære, diskuterer de drapssaker som om det var venninneprat, sier Steensen.

«Mørkeland» vekket store debatter i Danmark, og kritikerne reagerte på vertenes uprofesjonelle sjargong og til tider humoristiske seanser.

– Det er lett å bli grepet av det underholdende når sakene som omtales ikke berører deg personlig. Slik er det nok for mange – at det er lettere å la seg rive med av det spektakulære i saker som føles langt unna en selv.

Selv om biblioteket av krim-podkaster har blitt en sammenblanding av ressurskrevende journalistikk og venninneprat, mener Steensen at norske journalister har blitt gode til å balansere omtalen av drapssaker i tråd med presseetikken.

Og i likhet med at kritikken sirkler rundt de samme temaene, ser Steensen sammenhenger mellom typiske suksessfaktorer:

– Når true crime greier å gå bak de faktiske hendelsene, og tilbyr en analyse som ikke maler et svart/hvitt-bilde av historien, er det et godt utgangspunkt. At dekningen løfter frem nyanser som viser at verden ikke er så enkel som man skulle tro. Hvis man greier det, blir det ofte interessant, avslutter medieforskeren.

Powered by Labrador CMS