Selvmotsigende regel i VVP

• Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I pressens etiske regelverk - Vær varsom-plakaten (VVP) - står det i første avsnitt at den enkelte redaktør plikter å legge VVP til grunn for sin virksomhet.

I punkt 1 står det at «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk». De som ikke tilhører pressen tror at dette betyr at hvert enkelt organ har et slikt ansvar. Pressen selv tolker det som «den samlede presse»; et begrep uten substans. Klage til PFU blir avvist, også fordi kravet om at noen må være rammet, ikke er oppfylt. Ingen har derfor ansvar for at mangfoldet i pressen oppfylles, ingen klage vil bli behandlet og ingen sanksjonsmuligheter finnes. Dette ansvaret er dermed pulverisert og uten betydning for det enkelte organ, til tross for den plikten som står i innledningen.

Det står i samme paragraf at «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». Også denne plikten tolker pressens organer så vel som det enkelte organ som å gjelde «den samlede presse». Denne bestemmelsen er derfor i praksis meningsløs, nærmest surrealistisk. Hvem som representerer «den samlede presse» sies det ingenting om.

Brudd på disse to bestemmelsene i VVP viser seg daglig i hver enkelt avis og TV-stasjon, ved at ulike syn på viktige samfunnsområder ikke kommer til uttrykk der. Heller ikke kritiserer mediene hverandre. Klage er nytteløst, siden ingen er rammet(!)

De to siterte bestemmelsene står i det som pressens organisasjoner kaller «faneparagrafen» i VVP. Den er til utvortes pryd, for det enkelte organ har i praksis ingen plikt til å oppfylle dem, selv om det faktisk står i selve VVP. Det sies heller ikke noe om at faneparagrafen er uforpliktende.

VVP kan være så selvmotsigende som den faktisk er fordi ethvert presseorgan styres av at redaktøren bestemmer hva som skal stå der. Denne styringsretten gjelder altså uten å ta hensyn til ansvaret for at ulike syn kommer til uttrykk, og det å sette kritisk søkelys på mediene selv. Hvorfor dette kravet til redaktøren likevel står i VVP kan bare «den samlede presse» svare på.

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at ovennevnte tekst i en annen form er sendt til Norsk Redaktørforening og til Norsk Presseforbund. Begge har svart at 1) Redaktørens frihet er uinnskrenket, 2) VVP er utmerket i sin klarhet som den er, og 3) ingen klage vil bli behandlet.