I to år jobbet Simon Solheim tett på PSTs livvakter. – Jeg fikk mer tilgang enn jeg trodde jeg skulle få

NRK-journalist Simon Frammarsvik Solheim har gitt ut sin første bok, «Livvakt – på innsida av PST». I to år har han vært på innsiden av livvaktenes arbeidshverdag, der jobben er å verne, beskytte - og, i verste fall, miste livet for norske politikere.

– Dette er et veldig hemmelighetsfullt miljø som sitter med mye informasjon om politikerne, sier Solheim til Journalisten og tilføyer:

– Boka er et slags portrett av livvakttjenesten samtidig som den skildrer samspillet mellom politikeren og livvaktene, noe som gir leseren et litt annet perspektiv på politikernes hverdag.

På innsiden av politikernes privatliv

– Jeg håper at boka kan gi folk perspektiv og bidra til økt forståelse for den delen av samfunnet som skildres. Livvaktene er en variert stab med mennesker, men felles for dem er at de er veldig imøtekommende og serviceinnstilte, sier Solheim.

Han håper at boka vil underholde leseren, da den gjengir personlige historier om kjente politikere som Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og Siv Jensen.

Livvaktene fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har nemlig en mindre monoton arbeidshverdag enn man skulle tro, forteller Solheim.

Publikumet og journalister forholder seg til det de ser når politikerne er i det offentlige rom, men livvaktene skal også beskytte landets mektigste på privaten og i hverdagslige situasjoner. Beskyttelse under treningsøkter, utenlandsferier, julemiddager og handleturer er også en del av jobben.

«Livvaktene er med på alt statsminister Erna Solberg gjer. Dei er sjølvsagt ikkje med ho på do, men det er heller ikkje langt unna.», skriver Solheim i boka.

Forfatteren beskriver et forhold mellom livvaktene og politikerne som er basert på gjensidig respekt. Særlig fornøyde blir livvaktene når de blir satt til å vokte Frp-politikeren Siv Jensen, som har et folkelig, omsorgsfullt, og inkluderende forhold til livvaktene sine, ifølge Solheim.

– Når Siv Jensen er på besøk hos moren får vaktene gjerne servert kake og fiskesuppe på termos mens de venter på henne. Det setter livvaktene stor pris på, forteller han.

«– Nokon av dei er jo er fulle av pranks og tullar og tøysar, men det er jo fordi dei veit at eg også gjer det. Då finn vi kvar- andre. Eg likar veldig godt å spøke og tulle», sier Siv Jensen i boka.

I tillegg må livvaktene ofte tilpasse seg ulike, litt spesielle situasjoner. Når Jonas Gahr Støre trener langrenn i skisporet, må PST sette sine raskeste skiløpere på vakt, fordi mange livvakter rett og slett ikke klarte å holde tempoet.

«For meg har det vore ein opptur reint treningsmessig, sjølv om dei ikkje alltid har klart å halde følgje med meg», sier Støre i boka.

Hemmelighetsfull sikkerhetstjeneste

Da Solheim høsten 2018 kontaktet PST og presenterte prosjektet, fikk han positiv respons og tillatelse til å observere bak kullissene. Han hadde tidligere laget reportasjer om livvaktene for Dagsrevyen og dannet et profesjonelt bekjentskap til miljøet, noe han selv mener kan ha vært avgjørende for at han fikk tilgang til den lukkede sirkelen.

– De har vist meg stor tillit. Jeg fikk enda mer tilgang enn jeg trodde jeg skulle få. Noen få har selvfølgelig vært skeptiske til prosjektet, PST har en lang tradisjon med å være lukket. Men jeg ble godt tatt imot av alle sammen, selv skeptikerne, sier han fornøyd.

PST har ansvaret for den nasjonale sikkerheten og skal blant annet forebygge og etterforske trusler og vold mot medlemmer av statsledelsen. Selv om de sitter på en del gradert sikkerhetsinformasjon, mener Solheim at dette ikke har vært en begrensende faktor i arbeidet hans.

– De gav meg mye frihet. Alle valgene jeg har tatt i boka er mine egne. Jeg har utelukket informasjon om nøyaktige rutiner og detaljer som ikke er relevante for historien. Jeg har et selvstendig ansvar for å ikke svekke sikkerheten. Intensjonen med boka er ikke å sette noen i fare, forklarer han.

– Er det ingen statlige hemmeligheter som avsløres i boka?

– Ikke akkurat. Men det er én historie som ikke har blitt fortalt før, som er ganske dramatisk. Om norske livvakter som satt fast i en krigssone i Abidjan i Elfenbenskysten, og deres opplevelse av å være der under de omstendighetene. Det er nervepirrende når den ytterste konsekvensen av å være livvakt er å sette jobben fremfor sitt eget liv, sier Solheim.

Fleksibel arbeidsgiver

Solheim er opprinnelig fra Florø i Sogn og Fjordane. Rett etter videregående ble han nynorskpraktikant hos NRK nynorsk mediesenter og har siden vært ansatt av kringkastingsselskapet. I tillegg har Solheim vært i Forsvaret og har en bachelor i krisehåndteringsfag fra Høyskolen i Innlandet.

– Som journalist har jeg jobbet en del med beredskap, politi- og krimsaker. Det var derfor jeg bestemte meg for å studere krisehåndteringsfag. Jeg mener det er bra at journalister også spesialiserer seg og tar relevant utdanning ved siden av journalistikken, sier han.

Mesteparten av observasjonene Solheim gjorde i forbindelse med boka ble utført ulønnet, på fritiden når han ikke hadde vakter i NRK. I tillegg til å være med livvaktene på forhåndsorganiserte utenlandsreiser, har det hendt at Solheim måtte ta fri fra jobben spontant for å observere viktige hendelser han ønsket å dokumentere.

– NRK var veldig fleksible og imøtekommende. Jeg opplever at de støtter slike prosjekter fordi de ønsker at medarbeiderne deres skal utvikle seg faglig, sier han.

To år i feltet

– Hva er den største forskjellen mellom å skrive nyhetssaker og en hel bok?

– Mange journalister føler nok at de har dårlig tid til å gjøre en grundig jobb, fordi nyhetssaker skal publiseres raskt. Jeg føler meg privilegert som har fått hele to år på dette prosjektet, sier Solheim og tilføyer:

– Den største forskjellen med å skrive en bok over lang tid er å innstille seg på at det som er to år gammelt, ikke nødvendigvis er utdatert informasjon. Nyhetsverdien blir litt annerledes i denne sammenhengen. Men skal man bli ordentlig kjent med et miljø, må man følge den over lengre tid.

Videre forteller han at også skriveprosessen har vært ulik den tradisjonelle journalistikken han tidligere var vant med.

– Her er det en hel tekst på 280 sider som skal henge sammen. Det er en litt annerledes måte å skrive på, med mere bruk av litterære virkemidler. Jeg føler at jeg har utviklet meg i prosessen og blitt flinkere til å skrive, sier han.

– Hva blir ditt neste prosjekt?

– Nå har jeg en baby på syv uker, så jeg skal konsentrere meg om å være pappa en stund. Det har vært en veldig spennende prosess å skrive bok, men jeg skal ikke skrive en til bare for å gjøre det, jeg vil at det skal være interessant. Men jeg kunne absolutt tenke meg å skrive en bok til dersom jeg finner et nytt interessant prosjekt.