The Serial Killer Podcast (TSK) har blitt langt fra et sjeldent syn på Podtoppen, og siden oppstart i 2016 har podkasten innhentet i overkant av 17 millioner nedlastninger.
Programleder Thomas Rosseland Wiborg-Thune tror detaljnivået på omtalen av seriemorderne er blant det som får mange til å lytte.
– Det som er viktig for meg er å synliggjøre brutaliteten og ondskapen. Media har en tendens til å glatte over ting – man får ikke ordentlig sympati med ofrene. Seriemorderne fremstilles tidvis som tøffe, og det er jo langt fra sannheten.
– Jeg ønsker å vise, ved å fortelle i detalj, hva mordene innebar for ofrene.
Podkasten, som han produserer i samarbeid med Acast, har hatt et jevnt antall lyttere de siste to årene. Flest kommer fra engelsktalende land som Storbritannia, USA, Australia og Canada, men det har også begynt å komme flere fra Norge.
– Demografien her er litt morsom. Rent intuitivt kan man nok tenkte at alt som har med true crime og det litt macho og brutale å gjøre, treffer flest menn. Men det store, store flertallet av lytterne er damer. Jeg synes det litt interessant, sier programlederen, og legger spørrende til at seriemorderen Ted Bundy jo hadde en hel hærskare med fangirls.
True crime blir allemannseie
Siden før tusenårsskiftet har Wiborg-Thune fulgt nøye med på den virkelighetsnære delen av krimsjangeren, men nettsiden Crime Library ble det som virkelig tente interessen for å se grundigere på enkeltsaker.
– Seriemorderen BTK, nå kjent som Dennis Rader, var på frifot i godt over 20 år. Han sendte masse brev til politiet og aviser, og ertet myndighetene for at de ikke klarte å ta ham. På BTKs side på Crime Library så jeg at det plutselig var noen som hadde endret slutten.
Programlederen forteller videre at det muligens var Dennis Rader selv som hadde endret teksten. Som følge av at politiet klarte å finne metadata på ett av de mange brevene han sendte til avisene, ble han tatt kort tid etter.
Det ble starten på Wiborg-Thunes egne research av seriemorderne.
– Og så kom Making a Murderer i 2015 på Netflix, som jo på mange måter gjorde true crime til allemannseie. Jeg var nok også en av de som var tidlig ute med å høre masse på podkast. You Must Remember This om Charles Manson fra samme år er den beste, grundigste podkasten jeg har vært borti.
Etter hvert som true crime-podkastene ble flere, begynte Wiborg-Thune å lete etter en som utelukkende handlet om seriemordere. Det fant han ikke, og i august 2016 bestemte han seg for å gi egenproduksjon en sjanse.
– Da satt jeg meg ned og skrev manus, og leste inn en helt forferdelig dårlig episode om Jeffrey Dahmer. Den ligger fremdeles ute, men er forferdelig dårlig i både lydkvalitet og min fortellerstil. Men jeg hadde iallfall begynt.
– Episode nummer to handlet om BTK. Den var bedre.
Episoder på magert kildegrunnlag
Allerede etter første episode begynte nedlastingene å renne inn, sier Wiborg-Thune. I startfasen publiserte han en episode i måneden, men nå har han gått over til annenhver uke.
Han forteller at det varierer ut fra det tilgjengelige materialet hvor mye tid han må legge ned på hver episode.
– Edmund Kemper, en av de jeg kaller serial killer superstars, er det skrevet masse om i mediene. Han bruker jeg kanskje ikke mer enn en arbeidsdag på, men andre tar lenger tid. De som ikke er så kjente, de er de vanskeligste, sier han og fortsetter:
– Frykten min er jo selvfølgelig at jeg kommer til å gå tom. Mange tror at seriemordere er en begrenset ressurs, om man kan si det sånn, men det viser seg at det er mange av dem.
Den canadiske forskeren Sasha Reid har utviklet en database med alle seriemordere man vet om i verden, som hevder at det er over 4000 unike seriemordere. FBI hevder det til en hver tid er mellom 25 og 50 aktive seriemordere i USA.
– Man har en tendens, særlig i media, til å legge det frem som at 70- og 80-tallet var en periode med mange seriemordere – flere enn nå. Men det er bare fordi det var en annen type medieomtale den gang. Jeg har iallfall inntrykk av at omfanget av omtalen er mindre nå.
– Det som er utfordringen for podkasten er nok at det blir tynt med superstjerner. Da må jeg klare å lage fullverdige episoder ut fra et magert kildegrunnlag.
– Ikke overnaturlig
Wiborg-Thune forteller at avgjørelsen om å lage podkast på egen hånd var inspirert av Dan Carlin og podkasten Hardcore History, med et format hvor man prøver å gi langt flere detaljer enn det lytteren får fra et Google-søk.
På spørsmål om hvorfor valget falt på engelskspråklig podkast og ikke norsk, forklarer programlederen at det var en ren markedsføringssak.
– I tillegg er alt av kildematerialet på engelsk, så det er enklere, og jeg er ganske komfortabel med engelsk.
For programlederen er podkasten en fritidssyssel, for på dagtid jobber han som controller i styringsenheten for NAV Hjelpemidler og tilrettelegging. Statistisk analyse kan derimot sies å være en fellesnevner mellom de to jobbene.
– Det å lese seg opp på demografi er givende, for mange tenker at seriemordere er hvite, amerikanske menn mellom 25 og 40 som dreper unge jenter. Men kvinnelige seriemordere er det mange av, selv om det er færre enn menn.
– Mange tror også at det skjer flest seriemord i USA, men det er heller ikke tilfelle. De med flest drap på samvittigheten finner man i Sør-Amerika, sier Wiborg-Thune, og sikter til den colombianske seriemorderen Pedro López.
I tillegg til å synliggjøre brutaliteten mordofrene er blitt utsatt for, er programlederen opptatt av å presentere bakgrunnen til seriemorderne.
– Er de født eller skapt? Jeg mener definitivt skapt. Du har psykopater, som jo er en biologisk tilstand man kan se i hjernen. Men det er langt fra alle psykopater som blir seriemordere. Det vi ofte ser er at mobbing er triggeren, sier programlederen og sikter til Edmund Kemper før han fortsetter:
– Han ble isolert som barn. Han er helt klart psykopat og har alltid vært veldig rar, men han hadde nok ikke blitt seriemorder om han ikke hadde den grusomme barndommen. Dette er ikke overnaturlig, men helt ekte mennesker, og det er jeg opptatt av å fremheve.
