Debatt:

«Uten en politisak eller domfellelse så vegrer media seg for å skrive om den straffbare psykiske volden som mange utsettes for», påpeker «Bente».
«Uten en politisak eller domfellelse så vegrer media seg for å skrive om den straffbare psykiske volden som mange utsettes for», påpeker «Bente».

Bekjempelse av vold i nære relasjoner: Mediene må ta større ansvar

Dekningen er en del av problemet.

Publisert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Vold i nære relasjoner er fortsatt et stort samfunnsproblem, og medias dekning av feltet er en av årsakene. Media bidrar i liten grad til å rette søkelyset mot hva som hindrer bekjempelse av vold.

Media skriver stort sett bare variasjoner over samme tema: Kvinner og barn som utsettes for fysisk vold, hvor politiet er blitt involvert eller hvor det foreligger en dom i en straffesak.

Saker om «bare» psykisk mishandling er langt mellom i mediene, kanskje fordi det er et felt som selv politiet og rettsvesenet synes er komplisert.

Det er færre politisaker og dommer i straffesaker om psykisk vold, og dette virker være en sovepute for media: Uten en politisak eller domfellelse så vegrer media seg for å skrive om den straffbare psykiske volden som mange utsettes for. Og med færre saker i media forblir kunnskapsnivået om psykisk vold lavt både i befolkningen og hos politiet, og det blir ingen gode diskusjoner om for eksempel hva som skal regnes som bevis på psykisk vold. Fysiske skader regner som bevis på fysisk vold, så hvorfor regnes ikke fysiske og psykiske helseplager på grunn av psykisk vold som bevis?

Det er færre politisaker og dommer i straffesaker om psykisk vold, og dette virker være en sovepute for media.

Det ender med at man går i ring: Media skriver ikke om konkrete saker om psykisk vold, så kunnskapsnivået forblir lavt og det opprettholder problemene med at det ikke blir politisaker og domfellelser, og media fortsetter dermed å ikke skrive om konkrete saker.

Men når journalistene svikter, så stiller voldsofrene opp selv: Stadig skriver kvinner, som meg, anonyme kronikker om vold i nære relasjoner. Jeg forstår godt at man velger å være anonym, for det kan være farlig å stå fram med eget navn, om man har en eks som har vært voldelig.

Enda verre er det om man er så uheldig å ha fått barn med voldsutøveren; da risikerer man at åpne medieoppslag kan bli oppfattet negativt i en senere barnefordelingssak eller barnevernssak. Man risikerer også at barna blir mobbet.

«Media skriver sjelden om hjelpeapparatets svik mot voldutsatte, ikke en gang anonymisert.»
«Media skriver sjelden om hjelpeapparatets svik mot voldutsatte, ikke en gang anonymisert.»

I dag er vold mot barn såpass skambelagt at det regnes som skadelig for barna om foreldrene velger å stå åpent fram.

Media kan redusere skammen ved å skrive om hele bredden av voldsfeltet og om hva altfor mange voldsutsatte mødre utsettes for, av de som egentlig skal hjelpe dem: Vold avdekkes i liten grad av det offentlige og vold stoppes ikke, selv om hjelpeapparatet har fått vite om den.

I NOUen «Retten til et liv uten vold» som kom i 2003 står det i kapittel 3.3 om motstand mot kunnskap om vold mot kvinner, og man kan i 2022 trygt legge til at det er motstand mot kunnskap om at ofrene ikke bare sviktes mens de lever i vold; de sviktes også etterpå, også av media når media ikke skriver om deres virkelighet. Voldsutsatte fedre opplever nok det samme.

Uten mange tidsnære eksempler i media på uavdekket vold fra en forelder mot partner og barn, på politiets og rettsvesenets svikt og svik, så blir det ingen informert samfunnsdebatt. Sammenlignet med seksuelle overgrep og voldtekt, har forståelsen av vold i nære relasjoner stått så å si på stedet hvil siden forrige århundre, og media må ta sin del av ansvaret.

Den gjengse oppfatningen virker fortsatt være at vold i nære relasjoner er noe som bare rammer svake grupper (psykisk syke, rusmisbrukere, fattige, innvandrere, funksjonshemmede, utviklingshemmede og eldre). Dette stemmer ikke. Vold forekommer i alle samfunnslag, også i helt vanlige og ressurssterke familier.

Å snakke mer åpent om vold er noe hele samfunnet er tjent med, og media må ta ansvar for at flere stemmer og deres erfaringer kommer fram enn i dag.

Det finnes altså utallige versjoner i media av historien om fysisk vold, men svært få, om noen, historier om voldelige fedre (eller mødre for den del) som manipulerer hjelpeapparatet og nettverket rundt seg, slik at de ender opp med daglig omsorg for barna etter bruddet med voldsofferet.

Media skriver sjelden om hjelpeapparatets svik mot voldutsatte, ikke en gang anonymisert.

Det er også få historier om dilemmaet de voldsutsatte mødrene og fedrene står overfor: Skal de bli værende for å beskytte barna, eller skal de ta sjansen på å bryte ut, med stor fare for at barna ender opp med å bo fast hos sin voldelige far eller mor?

Media skriver sjelden om hjelpeapparatets svik mot voldutsatte, ikke en gang anonymisert. Ett unntak er VGs sak i november, om «Bente» som planla ta livet av sønnen sin og seg selv, i fortvilelse over å ikke bli trodd.

Media unnlater å skrive de sakene som samfunnet kan lære noe av: Hvorfor ble ikke volden avdekket og hvorfor ble den ikke stoppet? Hvem utsettes for vold, hvordan går det med dem og hva skal til for at det går bedre med flere?

Media, filmer og serier har et ansvar de ikke kan løpe fra: Å bidra til at hele bredden av voldshistoriene fortelles, til at samfunnet forstår voldsofrene og voldsutøvere bedre, og til at samfunnet blir bedre til å forebygge, avdekke og stoppe vold.

Mediene har hjulpet til å sette hele bredden av seksuelle overgrep og voldtekt på dagsordenen; nå er det på tide at bredden av saker om vold i nære relasjoner kommer frem.

Powered by Labrador CMS