Krisene er ikke «glemte» – de blir nedprioritert

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Hvert år på denne tida, når Flyktninghjelpen lanserer sin liste over verdens mest neglisjerte fluktkriser, kommer det en liten bølge av oppslag om det norske medier velger å kalle «glemte» kriser og kriger. Glemmer mediene sin egen rolle i å gjemme bort disse krisene?

I år er ni av ti kriser på denne lista i Afrika, et kontinent vi mener aktivt nedprioriteres av norsk presse. To eksempler fra de siste årene er særlig verdt å trekke frem, og begge er å finne i Øst-Afrika: Tigray-krigen i Etiopia mellom 2020 og 2022, og den pågående krigen i Sudan.

Det er blitt vanlig å anslå at minst 600.000 mennesker mistet livet under krigen i Tigray. Etiopias estimerte dødstall er dermed det dobbelte av noen av de høyeste anslagene for Ukraina-krigen, og mer enn 15 ganger så høye som foreløpige tall fra Gaza. 

Den pågående krigen i Sudan kan komme til å koste enda flere mennesker livet. Så mange som 150.000 er allerede drept, og flere millioner sudanere står i fare for å dø av sult det neste halvåret alene. Hvis den paramilitære gruppen Rapid Support Forces tar kontroll over den beleirede byen El-Fasher i Darfur, er det dessuten reell fare for at titusener av sivile blir massakrert. 

Slik kunne vi fortsatt, og da har vi ikke engang begynt å snakke om krigens ringvirkninger i nabolandet Sør-Sudan, som allerede er på bristepunktet.

Nedprioritert, ikke glemt

Slikt er likevel ikke nok for daglige oppdateringer, TV-debatter, eller grilling av politikere i norske medier. Dette er ikke ment som kritikk av engasjement i møte med andre kriger, og menneskelig lidelse måles ikke kun i tall. Det er likevel uforståelig at kriger som dem i Etiopia og Sudan – noen av de dødeligste globalt i nyere tid, og med ringvirkninger og sikkerhetspolitiske implikasjoner langt utover egne grenser – knapt er blitt laget norsk journalistikk på, utover notiser.

Nyhetsredaktører har rett når de viser til at det er faktorer utenfor medienes kontroll som gjør det vanskelig å være journalist i konfliktområder i dag. Men da må responsen være å prøve hardere. 

En av forfatterne av denne teksten har nettopp tilbrakt en måned i Sør-Sudan, som frilanser, uten sikkerhetsnettet eller økonomien en redaksjon kan tilby. De som reiser inn i slike områder nå, er ofte det – frilansere fra inn- og utland som har fulgt med på disse områdene over tid. Det er ikke lettere eller tryggere for oss. Snarere tvert imot. Vi gjør det likevel, uten å mumle om nyhetsvegring eller risikoen for at vi vil trette leseren, lytteren eller seeren for mye.

Selv når journalister har blitt stengt ute av Darfur og Tigray, er det mulig å ta seg til nærområdene, og det er fortsatt dyktige lokale journalister vi kan jobbe med på innsiden. 

Satellitteknologi lar oss følge RSFs nedbrenning av Darfur nærmest i sanntid, og vi har dessuten tilgang til nettverk med ekspertise på å verifisere bilder, videoer og dokumenter, FNs ekspertgrupper, menneskerettighetsorganisasjoner, og journalister som jobber systematisk med den informasjonen som finnes.

Problemet er med andre ord ikke mangel på informasjon, eller at det er umulig å lage stoff med den påkrevde nærheten. Likevel går vi gjennom den samme karusellen hver juni: Flyktninghjelpen slipper sin liste over neglisjerte fluktkriser, mens norske medier leder an med overskrifter om at disse krisene blir «glemt». 

Slik skriver redaksjonene egen neglekt ut av historien, og går tilbake til å nedprioritere de samme krisene nok et år. For det er dét dette til syvende og sist handler om: 

Krisene er ikke «glemte» – de blir nedprioritert av nyhetsredaksjoner som kunne skapt sårt tiltrengt oppmerksomhet om afrikanske kriser og kriger hvis de ville. 

Samtidig har intens dekning av kriger i Ukraina og Gaza ført til at mange nok får et inntrykk av at det er noe unikt med disse krigene. Det er ikke bare svært misvisende, men gjør det enda vanskeligere å skape rom for oppmerksomhet og engasjement om enorme kriser som dem i blant annet Sudan, Etiopia, Sør-Sudan og Den demokratiske republikken Kongo.

Gi seriøs Afrika-dekning en sjanse

Vi tror ikke at publikum snur seg bort fordi de vegrer seg for å lese nyheter eller ikke orker mer lidelse, men fordi lidelsen presenteres som en apolitisk naturkatastrofe vi ikke kan gjøre stort med. 

I tilfellet Sudan er dette særlig tydelig. Bildet av Sudans sivilbefolkning som en hjelpeløs masse i skuddlinjen mellom to brutale krigsherrer, er både fordummende og fordomsfullt. Det er først og fremst sudanere selv som frem til nå har tatt seg av hverandre ved å organisere nabolagskomiteer, suppekjøkken og transport for flyktninger. 

I nabolandet Sør-Sudan fortsetter denne solidariteten når verdenssamfunnet svikter. Men slik handlekraft og motstandsdyktighet er for det meste usynliggjort. Ikke rart man føler seg maktesløs. 

Dette inngår i en trend hvor norsk journalistikk om afrikanske forhold lenge har vært tilfeldig. Større redaksjoner sender sjelden egne folk på reise, og om de gjør det er det ofte i reaksjon på at noe har skjedd, gjerne med noen nordmenn. Problemet med slik fallskjermjournalistikk, og for så vidt også med pressepakker fra humanitære organisasjoner, er at både konteksten og politikken forsvinner. Resultatet er en uengasjerende, flat og tidvis fremmedgjørende historiefortelling, som mange nok skrur av. 

Det siste halvåret har vi selv brukt mye tid på å diskutere noen av historiene bak overskriftene og presseskrivene, og vårt klare inntrykk er at mange nordmenn både tåler og ønsker dyptgående og detaljtung formidling om afrikansk politikk. Hvis vi kan, kan norske nyhetsmedier også, men da må de faktisk prioritere dette.

30 år etter en likegyldig omverden ble tilskuer til folkemordet i Rwanda, har det blitt vanlig å spørre hvordan vi kunne tillate et slikt blodbad – hvor var mediene? Kanskje vil fremtidens historikere stille de samme spørsmålene når de ser tilbake på Tigray og Darfur.