Rot om røtter

Direktør Einar Ibenholt i Gyldendal mener nyhetsmediene råtner på rot og at bokbransjen har overtatt den undersøkende journalistikken. Har han glemt hvor bokprosjektpengene kommer fra?

I Klassekampen 21. september hevder Ibenholt at ”avisene har kuttet ned på den tunge, researchkrevende delen av sitt virke, og dermed kjøres noe av det oppdraget over i bokbransjen. Når avisene råtner på rot, tar bokbransjen over den rollen undersøkende journalister burde hatt”.

Vi klapper

I NRKs Kulturnytt samme dag utdyper direktøren ytterligere, ved å hevde at bokbransjen gir forfatterne den tiden og rommet de trenger for å dypdykke i tidkrevende prosjekter som de fattige mediehusene ikke tar seg råd til lenger.

Bare så det er sagt: Stiftelsen for En Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) klapper for all undersøkende journalistikk, uansett hvor den blir publisert. At forlagshusene også har skjønt at det er penger å tjene på dokumentarbøker, er flott.

Men når Ibenholt forsøker å vri det til at det er forlagshusene som nå tilrettelegger for den undersøkende journalistikken, da kan han trolig ikke ha sjekket egne budsjetter i det siste.

De fleste journalister som har så store prosjekter at de ender opp i bokform, får et beskjedent forskudd fra forlagene når kontrakten er underskrevet. Det er svært ofte prosjektmidler fra Fritt Ord, Sakprosaforeningen og Pressens Faglitteraturfond som muliggjør den tidkrevende researchen, kildearbeidet og reisevirksomheten et dokumentarbokprosjekt krever.

Forlagene skummer dermed fløten av andres tilrettelegging – og det gjør de på flere måter.

Mange journalistbøker

Mange av dokumentarbøkene som har blitt utgitt de siste årene, er ført i pennen av journalister. Kompetansen de innehar har de opparbeidet seg gjennom år i redaksjoner som har prioritert undersøkende journalistikk. Mange av bøkene er et resultat av artikkelserier som allerede har vært publisert i norske medier, og som i bokform gir leserne et samlet bilde av den aktuelle historien.

Fjorårets dokumentarbøker som ”Dødsranet” av journalistene Rolf Widerøe og Hans Petter Aass er et resultat av et nitid grave- og publiseringsarbeid om Nokas-ranet i VG-redaksjonen, mens Frode Nilsens bok «Tause menn» presenterer historier og materiale forfatteren har tilegnet seg gjennom mange år som journalist i Dagbladet og NRK. Helle Aarnes’ bok om tyskerjentene dukket først opp som en omfattende artikkelserie i Bergens Tidende, før Gyldendal oppdaget bokpotensialet. Listen er lang.

Når en journalist presenterer en bokidé for et forlag, er som oftest mye av researchen og kvalitetssikringen av historien allerede gjort. Det godet er de færreste nyhetsredaktører forunt. Når de skal ta stilling til en idé, er risikoen for at man ikke greier å bekrefte hypotesen som oftest betydelig større.

Treholt

Bokbransjen og mediene er og skal være konkurrenter, men de skal også utfylle hverandre. På samme måte som et bokprosjekt kan starte i mediene, kan mediene bringe dem videre. De siste dagene har vi sett flere eksempler på hvordan mediedekningen av Treholt-boka har bidratt til at saken har utviklet seg i nye retninger. Avisene har gravd fram nye opplysninger og kilder som ikke finnes i boka.

Det er ikke dermed sagt at det ikke er grunn til å være bekymret for den undersøkende journalistikken i norske mediehus. NJ og NRS kvalitetsundersøkelse fra i fjor viser tydelig at mange journalister nå må utføre mer arbeid på kortere tid. Det kan gi dårlige kår for undersøkende journalistikk. Samtidig har antallet innsendte SKUP-bidrag holdt seg stabilt på rundt 50 de siste årene. Riktignok er det en kjensgjerning at enkelte redaksjoner er gjengangere med flere bidrag. Det viser likevel at det er fullt mulig å satse på og prioritere god journalistikk også i nedgangstider, om man har ledere som innser viktigheten av nettopp det.

Lang vei

Det er et større tankekors at noen av forfatterne som har skrevet de aller viktigste dokumentarbøkene de siste årene, står utenfor de tradisjonelle nyhetsredaksjonene. Tore Sandberg har gang på gang gått løs på saker som både rettsvesen og mediene har ansett som oppklarte og avsluttede. Veien en fast ansatt journalist må gå for å få grønt lys for en sak av denne typen, er så lang at ingen foreløpig har kommet i mål mellom to permer.

Journalister som sådan har lang tradisjon for å skrive dokumentarbøker. Da den første SKUP-prisen ble delt ut for 20 år siden, gikk den til Alf R. Jacobsens bok ”Iskyss”, som skildret skjebnen til Gunvor Galtung Haavik og Ingeborg Lygren under den kalde krigen.

Udokumenterte bøker

Det er ikke slik at stoffet i alle de gode dokumentarbøkene som er utgitt de siste årene, burde eller kunne vært publisert i norske medier først. Det er en grunn til at bokformatet finnes. Jeg tenker ikke på at forlagene opererer i et landskap der det ikke er uvanlig å framsette udokumenterte påstander, og kravene til etiske kjøreregler som tilsvarsrett og samtidig imøtegåelse er langt lavere enn i pressen. Ei heller at forfattere er fritatt fra daglige deadlines, eller at kildene åpner seg på en helt annen måte når de intervjues til dokumentarbøker.

Jeg sikter til bøkenes mulighet til å oppsummere komplekse og mangefasetterte historier på en måte og i en mengde nyhetsmediene aldri kan konkurrere med. Det betyr selvsagt ikke at mediene ikke skal grave i store saker. Det er det da også mange mediehus som gjør og investerer store penger i hvert eneste år.

SKUP håper selvsagt at det i tiden fremover vil bli enda flere redaksjoner som innser at god journalistikk også er god butikk – og som er villige til å investere hva det faktisk koster å ivareta sitt samfunnsoppdrag og omdømme.

Heidi Molstad Andresen er leder av Skup.