Det er lenge siden jeg så noe mindre oppmuntrende. Ledelsen i Norsk Journalistlag forela Landsmøtet som i dag avsluttes på Gardermoen, et forslag om å utvide vedtektenes eksklusjonsparagraf med en helt åpen formulering som ga fullmakt til å kaste ut medlemmer for illojal opptreden.
Oslo Journalistklubb, den største avdelingen i forbundet, protesterte før landsmøtet gjennom to vedtak. Det var tidlig kjent for NJs ledelse, men forslaget ble stående. Da Landsstyret behandlet saken, ble innvendingene etter det jeg kjenner til avfeid og deretter nedstemt mot én stemme.
På landsmøtets åpningsdag tirsdag forklarte OJs leder, vestlendingen Martin Riber Sparre innvendingene nærmere et intervju i journalisten.no.
Tirsdag kveld ble det lagt betydelig press på Sparre fra toppledelsen i NJ. De mente han hadde sådd tvil om deres demokratiske sinnelag. Irritasjonen var sterk og tydelig, men ble ikke framført i åpen debatt. En stor del av delegatene var likevel klar over konflikten, og praten summet.
Onsdag kom redaksjonskomiteens merknader til vedtektene. Det ble klart at ledelsen hadde slått revers, lojalitetskravet ble trukket. Så skulle skaden gjenopprettes.
Fra talerstolen forklarte saksansvarlig at det selvsagt aldri var på tale å forby meninger, bare handlinger. Delegatene fikk vite at bakgrunnen var et medlem som ønsket å opprette en konkurrerende organisasjon. Det lå under at vedkommende ikke kunne ekskluderes med de gamle vedtektene.
Deretter tok Sparre ordet til en botsøvelse så ydmykende at det er fristende å forbigå den i taushet. Var virkelig presset så tungt at han følte seg tvunget til å be om absolusjon for å ha vunnet fram med kritikken? Knaggen selvkritikken ble hengt på, var uttrykket “Dolkesjø”, som falt i hans samtale med Journalisten. Det spiller på Frps landsmøte på Bolkesjø i Telemark i 1994, der den liberalistiske opposisjonen ble rensket ut. Skal det være så lavt under taket i journalistenes fagforening at man må skamrose sine meningsmotstandere etter en freidig bemerkning?
NJ-ledelsens påpekning av at man ikke ville forby meninger, er i og for seg tilforlatelig. Jeg tilhører dem som oftest er imot å forveksle ytring med handling. Hatske uttalelser et for eksempel ikke drap. Meningsytringer om kjønn er ikke undertrykkelse, uansett hva Lysbalkems venner i nettverket Arena sier.
Men hva er illojal opptreden, til forskjell fra meninger?
Er en offentlig ytring en opptreden? Det meste taler for det. En ytring på Dagsnytt18 er utvilsomt en radio-opptreden. Kan et medlem av NJ opptre i en debatt der hun tar avstand fra NRK-lisensen eller kritiserer et streikevarsel?
Si det, om forslaget var blitt vedtatt.
Dette var åpenbart OJs bekymring: En åpen invitt til NJs ledelse om å henge en eksklusjonsparagraf foran fjeset på medlemmer som sier eller gjør ting forbundsledelsen misliker.
Ingen ting tyder på at NJs ledelse planlegger stalinstiske utrenskninger. Man ønsker seg tvert mot mye medlemmer som kan kompensere for bemanningsreduksjomen i tradisjonelle medier. Disse skal blant annet hentes i lederskiltet i redaksjonene, der enhver antydning om meningsdisiplinering vil sette bom for nyrekruttering. Og der bekymring for press eller represalier under lønnskonflilter er en effektiv sperre mot innmelding fra folk som ofte tenker like mye på bedriftens bærekraft og sitt eget forhold til sjefredaktøren, som på NJs fanesaker.
På festmiddagen onsdag solte NJ-ledelsen seg i glansen av Sparres botsøvelse. “Det er ingen ting så deilig som en flat bergenser, vitset påtroppende NJ-leder Thomas Spence fra scenen under festmiddagen. Morsomheten ble vel mottatt i salen. Men den vitner om mangel på prinsipiell tenkning i organisasjonen:
Lojalitetsparagrafen ville knapt blitt brukt til å kaste ut opposisjonelle eller ledelseskritikere. Den kunne kanskje dempet viljen til å innta upopulære standpunkter, selv om dette nå er hypotetisk.
Men man ville sanksjonert en dulgt trussel mot frimodige ytringer via en paragraf som så langt jeg vet knapt har noen parallell i LOs fagforbund, der den demokratiske sentralismen har dypere røtter. Det var en provokasjon mot journalistikkens utganspunkt. Derfor burde man heller takket Sparre, enn å hundse ham.
