Denne teksten er først publisert i fotballtidsskriftet Josimar og republiseres her med tillatelse fra Lars Johnsen.
«Vi blir alltid kritisert for å slå med slegge om en sak angår noen som ikke står oss nær, mens vi bruker silkehansker mot dem vi kjenner», sa Budstikkas sjefredaktør på et idémøte i 2010.
Skyldes det feighet eller er det andre årsaker?
Forrige uke publiserte Espen Løken Petersen et innlegg om barne – og breddefotball på fotballtidsskriftet Josimars hjemmeside på josimar.no. Løken Petersen er leder i en liten fotballklubb i Bærum. Han var oppgitt over Ingebrigt Steen Jensens uttalelser om barnefotball, oppgitt over at Stabæk-lederen får lov til å tåkelegge en debatt som er så viktig for dem som jobber med barneidrett. Han var oppgitt over at NRK lar ham gjøre dette, i beste sendetid på Dagsrevyen, og det helt uten motdebattant.
Innlegget gikk sin seiersgang på sosiale medier. «Det beste jeg har lest om barnefotball», «meget godt skrevet», «ekstremt bra», var blant tilbakemeldingene. Endelig hadde noen truffet spikeren på hodet og sagt det som det var om Ingebrigt Steen Jensens tåpelige utspill i denne debatten, og at NRK stadig bruker ham som «ekspert». Dagen etter publisering var lokalavisen Budstikka på tråden. Dette var en svært interessant sak. Den omhandlet noe av det som engasjerer oss aller mest: barn og unges oppvekstvilkår, fotball, ispedd konflikt og kontrast. Her hadde vi en god og mett reklamemann og toppfotballeder mot en ung og sulten håndverker fra breddefotballen. Bærums storklubb mot en av de minste. Kapital mot dugnad. En lokalt forankret sak, med nasjonal interesse. Vi snakker om en klikkvinner av dimensjoner. Trolig ukas mest leste sak i Budstikka. Og det helt uten en naken mann med øks. Enhver journalist med teft for hva som er en sak, ser at dette vil bli lest og debattert.
Men lokalavisen lot ikke høre fra seg igjen. Fotballederen i Jutul ringte tilbake til avisen. Budstikka ville ikke skrive om det likevel.
Var Budstikka redd for å kjøre en konfliktsak der en lokal barnefotballeder stakk hodet fram og kritiserte den lokale toppklubben og dens høyt profilerte leder? Spesielt rart var det siden saken omhandlet Ingebrigt Steen Jensen, en mann som selv gjerne stikker hodet fram, en mann som tåler kritikken, en mann som både gir og tar. Det kunne ikke stemme. Hva var Budstikka i så fall redd for? At Ingebrigt skulle takke nei neste gang han ble spurt om å skrive lørdagskommentar i avisen? Det er vel ikke tilfelle at Budstikka står så nær Stabæk-miljøet at de ikke vil ta en sånn debatt, at avisen har tatt på seg silkehanskene?
Men vent litt. Det har kanskje skjedd før?
I 2006 leverte jeg min første avisartikkel til Budstikka. Etter hvert skulle det bli flere oppdrag, jeg ble fast frilanser og fikk lengre vikariater. Jeg krabbet oppover Kolsåsbakken vintermorgener for å dekke alpinrenn for 12-åringer, frøs beina fast i isen på skøyteløp. Det er måten du jobber deg opp og fram på. Læringskurven var bratt. Den som mener at lokalavisen en journalistikkens beste skole har helt rett. Det var i Budstikka jeg lærte det journalistiske håndverket.
Høsten 2010 fikk jeg et halvt års vikariat i Budstikka-sporten. Det første jeg var med på var et seminar i København, der vi skulle idémylder om avisens framtid. I plenum og i grupper ble ideene kastet fram og tilbake. Med engasjement presenterte jeg forslagene mine, med ironiske klapp på skulderen fra mine kollegaer som svar. Jeg skulle raskt skjønne hvorfor de var ironiske. De som hadde jobbet en stund i avisen, visste at forslagene havnet i en skuff.
Interessant var det da sjefredaktøren satte seg ned i gruppa vår og fortalte at avisen hadde noe å gå på når det gjaldt gravende journalistikk. Det var her han snakket om «slegge» og «silkehansker».
Andreas Gjølme, sjefredaktør i Asker og Bærum budstikke.
I denne perioden snappet jeg opp en Stabæk-sak. I en bisetning på økonomisidene kom det fram at Stabæk hadde reddet seg fra konkurs ved å selge de økonomiske rettighetene til spillerstallen til et investorselskap, Spiller AS. Jeg forsøkte å finne ut av det, men Stabæk virket lite interessert i å snakke om det. Jeg ga meg ikke. Mon tro om ikke organiseringen av Stabæk var i strid med fotballens reglement? De hadde jo «solgt spillerstallen til seg selv», altså solgt spillerstallen ut av Stabæk og til en investor. Men menneskene i de to selskapene var de samme. Etter å ha vært i kontakt med det som var av idrettsjurister, var det klart: Visst hadde jeg en sak. «Dette er jo sånt man vinner priser for», sa man i redaksjonslokalet. «Men er det ikke revolverreporter Johnsen, ‘a», ble jeg møtt med da jeg kom på jobb en morgen. Sjefredaktøren ville ikke trykke saken. Han var rasende på at sporten hadde satt i gang dette. «Vi kunne ikke slå beina under Stabæk, når de er i en vanskelig situasjon», ble jeg fortalt. Dog ikke fra sjefredaktøren. Han prater ikke med dem på gulvet. Jeg fikk det gjenfortalt.
Det var det der med «slegge» og «silkehansker» igjen. Det var tydeligvis glemt at vi skulle bli bedre på å grave. Det hadde vel havnet i den berømte skuffen.
Siden saken var min, publiserte jeg den på fotballtidsskriftet Josimar sin hjemmeside (josimar.no) samme kveld.
Saken endte med at Norges Fotballforbund (NFF) blant annet ba Einar Schultz og Inge André Olsen om å selge seg ut av investorselskapet. Det var i strid med fotballens reglement at klubbledere også var aksjonærer i investorselskap som hadde økonomiske interesser i spillerstallen. Det var dobbeltroller. Einar Schultz var på den tiden også visepresident i NFF.
Saken ble plukket opp av både NRK og TV 2. Men fra Budstikka var det stille. Ikke en linje, verken i papirutgaven eller på nettet. Og det i en avis som siterer fra absolutt alle medier der en profilert innbygger i Asker og Bærum er involvert. Ikke få ganger har jeg selv laget sitatsaker der «Kurt Asle Arvesen fra Lommedalen» eller «Snarøya-mannen Arne Hjeltnes» har vært omtalt. Når en av landets mektigste fotballedere blir avslørt i å ikke ha oversikt over regelverket han er satt til å forvalte, var det altså ikke verdt en eneste «Høvik-mannen Einar Schultz…»-sitering.
Noen vil sikkert mene jeg setter meg i offerrollen, siden jeg mistet engasjementet mitt i Budstikka på grunn av den saken. Det får stå sin prøve. Men jeg er også nyvalgt nestleder i Bærum Sportsklubb, et verv jeg har gått inn i av kjærlighet til lokalklubben og av kjærlighet til fotballen. Når jeg tar med barna mine på kamp er de femte generasjons Bærum-tilhengere. Budstikka er en av klubbens sponsorer, i tillegg til at klubben er avhengig av å spille på lag med lokalavisen. Så jeg er redd for eventuelle sanksjoner fra avisen mot klubben – vil de fortsatt være sponsor for Kalvøya Cup, Norges største barnefotballturnering, når en av klubbens tillitsvalgte slakter avisens redaksjonelle linje offentlig?
Som journalist, er det umulig å ikke reagere. Dette berører viktige, prinsipielle sider ved den frie pressen. Visst er jeg et offer, et offer på lik linje med alle innbyggerne i Asker og Bærum. Som ikke får den informasjonen de har krav på. Flertallet av innbyggerne i Asker og Bærum er helt vanlige folk, med vanlige interesser og problemer – selv om resten av landet tror vi har gullforgylte kraner på badet. Likevel, de to kommunene huser kanskje flest mennesker med makt og innflytelse i samfunnet av alle landets kommuner; innen finans, næringsliv og politikk. Det er fint med Bieber-dekning og «send oss ditt Bruce Springsteen-minne», men det er de lokale konfliktene og gransking av makten som skaper lokalt engasjement, som skaper «bankende hjerte for Asker og Bærum», som er Budstikkas motto. Hvis ikke Budstikka tør å ta debattene og de vanskelige sakene med maktfolk i fotballen, hvordan kan vi da tro at de tør å sette søkelys på maktfolk på andre, mye viktigere samfunnsområder? Kan vi egentlig stole på et eneste ord i den avisen?
For dette skjer naturligvis ikke bare på sportssidene. En journalist som var vikar samtidig med meg skrev en artikkel om hvordan et eiendomsselskap brøt reglene for handikaptilpasning på en av sine eiendommer. Han laget en dobbeltside, en knallgod, lokal gravesak. Da han kom på jobb dagen etter var saken fullstendig vingeklippet, de kritikkverdige forholdene skalert ned, og hele saken var desket til det ugjenkjennelige. Det viste seg at eiendomsselskapet som brøt reglene, også var en av avisens viktigste annonsører.
Hvis Budstikka ikke tør å være vaktbikkje, ikke oppfyller kravene til pressens rolle, ikke oppfyller opplysningsplikten, informasjonsflyten, eller tør å ta debattene med stor allmenninteresse, da mister de sitt mandat som presseorgan. Og da har de redusert seg selv til annonsebilag. Da driver de betalingsjournalistikk på linje med kjøpesentermagasiner.
Og annonsebilag går rett i søpla hos de fleste.
Lars Johnsen er frilansjournalist med sport som hovedfelt. Bakgrunn fra Aftenposten og Budstikka. Skribent i fotballtidsskriftet Josimar.
