Fornuft og følelser

LEDER: Gaza-dekningen har virvlet opp ulike debatter om journalistiske prinsippspørsmål. Om reporterens rolle, integritet og ytringsrom på sosiale medier. Om skillet mellom kommentar og reportasje. Balanse og partiskhet.

Publisert Sist oppdatert

Fra offisielt israelsk hold anklages internasjonale medier for ensidig å formidle bilder av døde palestinske barn. Med unntak av indiske NDTVs rakettvideo. Talsmann for det israelske utenriksdepartementet, Yigal Palmor, sier til avisa Haaretz at han ikke tror noe på at erfarne krigsfotografer ikke greide å få bilder av en eneste Hamas-kriger eller rakettutskyting. Forklaringen må være Hamas-kontroll. Ifølge en israelsk nettavis har enkelte journalister fortalt at de følte seg truet. Og Pål T. Jørgensen i TV 2 sier de fikk streng beskjed om ikke filme Hamas som fyrer av raketter.

 Men internasjonale reportere som var på Gaza under den mest intense bombingen tegner et annet bilde. De ble knapt hindret og ville tatt bilder av Hamas-krigere dersom de ikke opererte i skjul, og i områder det ville være rene selvmordet for journalister å bevege seg i. Dette framhever også VGs erfarne krigsfotograf Harald Henden i intervju med Journalisten. (se siste side).

 Mediene må selvsagt bringe israelernes syn på krigføringen, men at journalistene på bakken tar ståsted blant sivile er det liten grunn til å kritisere. Israel vil at konflikten dekkes som de ser den, påpeker en veteranreporter, men journalister flest velger en humanitær synsvinkel. “Som faktisk er det krigsreportere vanligvis gjør”. 

Men noen reportere har gått nye veier. I en You Tube-video gikk meritterte Jon Snow i Channel 4 News ut av den nøytrale nyhetsanker-rollen og innviet seerne i egne følelser om Gaza.

Rollebruddet fikk støtte. « Å være rolig rasjonell om døde barn føles som en veldig spesiell form for galskap. Journalistikk må skildre følelsene også» skrev Guardian-spaltisten Giles Fraser, som vil rive det gamle skottet mellom nyheter og kommentar. 

Også mange her hjemme mener det er ryddig at leserne får vite hva journalister tenker. De blir jo ikke mer objektive av å unnvike meningsytringer. 

Forestillingen om den nøytrale journalist er utdatert. Når skillet mellom kommentar og reportasje likevel har sterke tilhengere er det fordi upartiskhet som journalistisk metode krever at journalistene opptrer nøytralt. Flagging av egne politiske synspunkter kan så tvil hos publikum om medienes evne og vilje til å opptre uavhengig. Integritet og troverdighet er vår viktigste kapital.

Av samme grunn bør ikke reportere mene sterkt på sosiale medier.  Journalister tvitrer ikke som privatpersoner selv om de fjerner arbeidsgiveren fra profilnavnet.

Barns lidelser berører naturligvis reportere sterkt. Men det er ikke bare hensynet til balanse som gjør at journalistenes følelser sjelden bør være en del av historien. Lavmælte, faktadrevne detaljskildringer som gjør scener og navngitte mennesker levende for oss, er rett og slett bedre journalistikk enn emosjonelle mediefolk. BBCs Afghanistan-korrespondent David Loyn har trolig rett i at den store interessen for Gazastoffet skyldes modige reportere som fortalte om redslene med empati, men uten å stå i veien med sine egne følelser.