«To sjefredaktører i samme seng kan bli litt i overkant»

– Nei. Det er ikke ak­tu­elt, og det er også noe jeg ga be­skjed om til Mor­gen­bla­det al­le­re­de den da­gen jeg ble spurt om å tre inn som kon­sti­tu­ert. Og grun­nen til det er en­kel: Jeg har en jobb jeg els­ker, og si­den jeg i pe­rio­der har fun­gert som sted­for­tre­der for Alf, al­le­re­de før jeg ble kon­sti­tu­ert i stil­lin­gen, så vet jeg godt hva slags type jobb det­te er. Sjef­re­dak­tør­job­ben er et døgn­pro­sjekt, og jeg øns­ker hel­ler å kom­me nær­me­re jour­na­li­stik­ken enn å fjer­ne meg mer fra den for å ad­mi­ni­stre­re. Det er fort gjort å hav­ne i et løp som sier opp, opp, opp. Men jeg har ald­ri drømt om å bli topp­le­der, og jeg blir ikke noe lyk­ke­li­ge­re av mer ad­mi­ni­stre­ring, sier Lena Lindgren til ukens utgave av magasinet Journalisten.

Siden Alf van der Hagen tok sin hatt og gikk i mars har hun vært konstituert som sjefredaktør i avisen. Hun har også vært samfunnsredaktør og kulturredaktør i samme avis.

Lindgren har vært i Etter børs-redaksjonen i Dagens Næringsliv, og har hatt sommervikariat i Klassekampen. Hvor ektefellen regjerer. Skal vi tro Lindgren, er hans jobb med på å påvirke jobbvalget:

– Dess­uten er jeg gift med Bjørg­ulv Braan­en i Klas­se­kam­pen, og to sjef­re­dak­tør i sam­me seng kan bli litt i over­kant. I hvert fall sett fra en fa­mi­li­es syns­punkt. Og de­ler av of­fent­lig­he­ten vil kan­skje sy­nes det sam­me, selv om det ikke bry­ter med noen for­mel­le ha­bi­li­tets­reg­ler.

Under van der Hagen har Morgenbladet økt opplaget fra 8000 til 26.000 aviser. Lindgren mener de fortsatt har et stykke igjen å gå før de stanger i taket.

– Det er be­hov for en pub­li­ka­sjon som Mor­gen­bla­det, og egent­lig ser jeg ikke noe tak for oss un­der 50.000. Jour­na­lis­tisk kan vi for­enk­le og nå bre­de­re ut, uten å mis­te vårt in­tel­lek­tu­el­le preg. Samtidig er det mye vi kan gjø­re på mar­keds­si­den. Vi kan for­bed­re dis­tri­bu­sjon og vi kan bli mer til ste­de på so­sia­le me­di­er. Så vi har fort­satt et stort vekst­po­ten­si­al. Men spørs­må­let hand­ler ikke bare om hvor sto­re vi kan bli, det er like mye et spørs­mål om hvor sto­re vi vil bli.