Den profesjonelle klager

Pressefrihet er et demokratisk ansvar utøvd av journalister og redaktører på vegne av publikum. Pressens selvjustisordning (PFU) er på sitt beste et viktig element i dette ansvaret. Der rettssystemet lider av mangel på tilgjengelighet, en treg og kostbar saksgang og en tendens til at advokatene gjerne ender opp som de egentlige vinnerne uansett utfallet av rettssaken, tilbyr PFU en behandlingstid på et par måneder og en kostnadsfri prosess.

De klagerne som når frem, får kompensasjon i form av publisering, et ikke-statlig organ kan selvsagt ikke ilegge bøter eller pålegge erstatning for den skade som er påført. Min erfaring med ofre for presseovergrep er at de aller fleste er fornøyd med en slik oppreisning. Mange med meg, som er opptatt av å hegne om pressefriheten, bidrar av slike grunner jevnlig med å assistere folk som er usikre på hvordan PFU-ordningen fungerer. Det vi får igjen for dette, er innsikt, ikke penger.

Tykk lommebok

Anders Cappelen har i lang tid bygget opp en virksomhet som profesjonell klager til honorarer som de færreste har anledning til å betale. Jeg er skeptisk til en slik virksomhet fordi den er med på å undergrave tilgjengeligheten til klageordningen og kan skape et inntrykk av at en tykk lommebok er en forutsetning for å oppnå rettferdighet.

Like fullt ser jeg at Cappelen har et poeng når han hevder at godt formulerte klager kan være en fordel for å nå frem i klagesystemet. PFU behandler nå jevnlig mellom 12 og 17 klager per møte. Dette setter både sekretariatet i Presseforbundet og PFU under stort arbeidspress. Klageantallet øker jevnt, men burde antakelig vært langt høyere.

Konkurransesituasjonen i pressen har de siste par tiårene medført en usunn kommersiell kultur innen flere sektorer av journalistikken. Personvern og tekstreklame er stikkord i en slik utvikling (ref. VG’s nylige oppslag om Farmen og motepressen). Deler av faget fjerner seg påtakelig fra sitt samfunnsoppdrag på jakt etter kortsiktig profitt. Der det måtte finnes hull i pressetikken, skapt av ny teknologi, kryper smågnagerne i journalistikken raskt inn og bedriver skadeverk.

Jussbuss for medieofre

Ett svar på slike utfordringene er altså forbrukerorganisering - en rådgivningstjeneste som kan bistå i utformingen av klagene på vegne av mennesker som enten er uvant med å formulere seg skriftlig eller ukjent med PFU-regelverket og tolkningen av dette.

En slik ordning må nødvendigvis bygge på en viss form for idealisme. Den britiske organisasjonen Mediawise er et slags jussbuss-arrangement for medieofre, men har i tillegg en autoritet i det britiske mediesamfunnet som gjør den til en selvskreven høringsinstans for eksempel i den omfattende oppvasken som presseetikken i Storbritannia nå gjennomgår.

Organisasjonen har også en lang liste med samarbeidspartnere – ikke minst innen akademia – som bidrar med innsikt og forskning. For mange britiske presseorganisasjoner, deriblant NUJ, som ser det som sin oppgave å verne om journalistikkfaget, er det en selvfølge å støtte Mediawise. Vi burde her til lands for lengst ha hatt en tilsvarende organisasjon.

Og den dagen Anders Cappelen tilbyr seg å jobbe gratis innen rammene av en slik ordning, vil min respekt for ham stige.

Carl-Erik Grimstad er journalist og forfatter. Han er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo og underviser i presseetikk ved Norges Kreative Fagskole.