Leveson: Slutten på begynnelsen, eller begynnelsen på slutten?

Endelig, etter åtte måneder med offentlige TV-overførte høringer ble Leveson-undersøkelsen om den britiske pressens «kultur, praksis og etikk» avsluttet tirsdag. Nå må Lord Leveson og hans team på seks ekspertrådgivere tulle hodene inn i kalde håndklær og trekke seg tilbake for å skrive en rapport som har frist til oktober.

Den vil omforme den britiske pressen, eller det som er igjen av den, etter at markedet og teknologien har tatt sin andel. Pressens tektoniske plater har forskjøvet seg, forskyver seg, og vil fortsette å gjøre det. Storbritannias presse vil aldri bli den samme igjen. Britisk journalistikk er et nytt sted.

Det som skjedde i rettssal 73 i Royal Courts of Justice i Londons Strand er skremmende. La oss begynne med ofrene for telefonhackingen. The Metropolitan Police sier at opp til 4.775 personer kan være hacket, hvorav 2.615 er blitt informert.

De informerte inkluderer store navn innen alle felter, som Brad Pitt, Hugh Grant, Sienna Miller, regjeringsmedlemmer med flere. De ble informert i det journalister og ledere i News International, inkludert statsminister David Camerons tidligere kommunikasjonssjef Andy Coulson, og Rebekah Brooks, Camerons venn og fortrolige samtalepartner, ble tiltalt tirsdag. Flere tiltaler vil komme for datahacking og bestikkelse av offentlige tjenestepersoner for historier, noe som granskes i separat etterforskning. Informerte anslag sier at 30-50 journalister eller deres kontakter til slutt kan bli tvunget til å møte i retten. Det er et minefelt eller en kloakkdam.

Det er bare et drøyt år siden The Guardian stakk hull på hackingen som skaffet ulovlig adgang til informasjon fra mobiltelefoner. Avisa hadde forfulgt historien standhaftig i over tre år. Journalist Nick Davies avslørte at News of the World hadde hacket telefonen til den savnede skolejenta Milly Dowler i 2002. Hun ble senere funnet myrdet.

Avsløringen i juli 2011 skapte en nasjonal avsky som førte til at Rupert Murdoch la ned avisa etter at annonsører truet med boikott. Både kommisæren i Metropolitan-politiet og lederen for the Press Complaints Commission (det britiske PFU, red.anm.) gikk av i løpet 14 dager. Det britiske etablissementet trakk seg inn i skallet: Statsminister Cameron var tvunget til å oppnevne en dommer-ledet undersøkelse av pressens standarder og etikk. Leveson var mannen som ble valgt. Det er noe Cameron kan ha angret på da Brian Leveson pelte av skinnet av løken til britisk journalistikk og avslørte skitne hemmeligheter, inkludert Camerons.

Faktaene fra Leveson-undersøkelsen er aldeles ufattelige: 3,2 millioner ord er sagt, 474 har vitnet under ed, inkludert David Cameron, Rupert Murdoch, James Murdoch, Tony Blair, 202 medier, 135 organisasjoner, 48 politimenn, 38 politikere og 36 fra akademia, deriblant flere av forfatterne fra min bok. Jeg er fortalt av kilder «nær» Lord Leveson at han selv har lest den. Levesons rettssal ble le salon de choix for mange, og sett av mange flere. Brian Leveson, med sin landsens gemyttelighet, men sylskarpe hjerne, skar ut en rolle for seg selv blant de lærde.

I vitneboksen og under ed var selektiv hukommelsessvikt førstevalg for mange av de mektige. Ordene «jeg husker ikke», «jeg minnes ikke», «jeg kan ikke huske» eller «jeg kan ikke minnes» ble brukt 49 ganger av statsminister Cameron, 41 ganger av James Murdoch (arvingen som nå antas å være ute i kulda), 35 ganger av Rebekah Brooks, 28 av Andy Coulson. Det var nesten som om det var en egen News International-skole for selektivt minnetap som tilbød råd til det britiske kabinettet.

Noen vil nå få hukommelsen frisket opp i straffesaker. Brooks er også tiltalt for sammensvergelse med sikte på å hindre oppklaring og Coulson for mened.

Hva er så sannsynlig utfallet av høstens rapport?

1. The Press Complaints Commission og dens system med selvregulerende redaktører som regulerer hverandre, er ferdig.

2. Lord Levson vil lete etter et system som tiltrekker seg mer offentlig tillit, spesielt blant ekte folk som Milly Dowlers familie, McCann-foreldrene (hvis datter forsvant for fem år siden, og som har blitt uthengt som monstre i de britiske tabloidene siden), samt kjendiser som Hudson og Miller, som er drevet til fortvilelse av tabloidpressen og deres oppførsel.

3. Det innebærer en effektiv undersøkelse og regulering av hele pressen og dens utskeielser. Sanksjonene vil bli økonomiske i form av bøter og kutt i skattefordeler. Viktigst er at det vil bli en lovfestet støtte for systemet. Ikke «statlig kontroll» eller «regjeringsregulering» som mediebaronene hele tiden skriker om, men en fornuftig og lett regulering, slik man har innenfor britisk fjernsyn.

4. Rupert Murdoch vil etter tretti år nesten helt sikkert trekke seg ut av baklandet av britiske populæraviser som The Sun, der fundamentet for et verdensomspennende medieimperium ble lagt. Murdoch har allerede begynt prosessen med å trekke seg tilbake fra sine britiske styrer. The Times og The Sunday Times har ryggen mot veggen med mindre de finner en hvit ridder eller en russisk oligark som kan redde dem. The Sun vil overleve med en ny eier. The Star vil enten forsvinne eller gå online hvor The Mail Online har vist veine fram som minste felles mulitplum.

5. Ironisk nok kan broadsheet-avisene som avslørte telefonhackingen selv bli stå foran nedleggelse på papir. The Guardian tapte 44 millioner pund sist år. Det er verken bærekraftig på lang eller  mellomlang sikt. Bare to broadsheet-aviser, The Financial Times og The Daily Telegraph, er økonomisk bærekraftige for øyeblikket.

6. Antallet og bredden av journalistjobber vil bli færre.

Britisk journalistikk vil aldri bli den samme igjen. Vi er nødt til å takke Lord Justice Leveson for det. Eller gjør vi det?