Krasniks journalistiske bløff

Tromsø-legen Mats Gilbert er en profilert tilhenger av den palestinske saken, og brukes jevnlig som kilde i stridighetene i Midtøsten, ikke minst i norske medier. Hans grunnleggende holdninger til konflikten og partene er derfor ikke helt uten interesse.

Den danske journalisten Martin Krasnik bidro til å synliggjøre Gilberts politiske holdninger i programmet Deadline på DR1 sist lørdag. I mine øyne lyktes Gilbert i hovedsak å framstille sine holdninger nokså presist og nyansert, tross høy temperatur både fra ham og journalisten. Så er det selvsagt opp til den enkelte å mene hva man vil om Gilberts politiske holdninger. Men det er ikke uten videre slik, som Krasknik hevder, at det er hans journalistiske metode som bidrar til at Gilberts holdninger blir synliggjort.

Balanse og sannhet

Etter massiv og til dels urettferdig kritikk av Krasniks intervju og hans jødiske bakgrunn, har han naturlig nok følt behov for både å forklare og forsvare sin praksis. Og det er hans inderlige forsvar for egen metode, som i all hovedsak består i å innta det eksakt motsatte standpunkt som sine intervjuobjekter, som har vekket min interesse i saken. Hans beskrivelse av metode og holdning til journalistikken han bedriver er definitivt verdt å debattere.

Journalistikkens etos pålegger journalister å forholde seg lojalt til korrekte fakta og begreper som balanse og sannhet. Å innta opponentens ståsted kan naturligvis være et av flere verdifulle verktøy under intervju, men uten en faglig lojalitet til korrekte fakta, sannhet og balanse står journalisten i akutt fare for å bli en nyttig idiot for nettopp den mangel på nyanser og den polariserte debatt Krasnik selv hevder å ville til livs. Man kan heller ikke uten videre ikle seg holdningene til intervjuobjektets motstandere, for deretter erklære seg ”fri og kritisk”, slik Krasnik gjør i Aftenposten. Dersom det virkelig var så enkelt, ville det være liten hensikt å ha journalisten i studio. Da kunne man overlatt scenen til Gilbert og den israelske hærens pressetalsmann.

Påstander om hovedkvarter

Under det omtalte intervjuet ble Gilbert konfrontert med påstanden om at Hamas beviselig brukte Shifa-sykehuset som militært hovedkvarter, og Krasnik konkluderte dermed med at ”du (Gilbert red.anm.) er blitt misbrukt av en terrororganisasjon”. En ting er altså at det fremdeles er ulike meninger om hvorvidt Hamas er en terrororganisasjon, en debatt journalisten tok senere i intervjuet med Gilbert. Annet er altså at Krasnik viste til ”dokumentasjon” i amerikanske Washington Post og tyske Frankfurter Allgemeine Zeitung om at Hamas benyttet Shifa-sykehuset som militært hovedkvarter.

Noen enkle søk på nett avdekker at Washington Post 15. juli i år i en bisetning konkluderte med at Shifa-sykehuset ble brukt av Hamas-topper. Uten at WPs byråsjef i Jerusalem William Booth viste til egne observasjoner eller andre kilder, konkluderte han med at Shifa-sykehuset ”has become a de facto headquarters for Hamas leaders, who can be seen in the hallways and offices.” Booth er forøvrig tidligere suspendert for å ha plagiert innhold fra forskningsrapporter.

Booths oppsiktsvekkende bisetning blir så videre snappet opp av Joshua Levitt i det israel-vennlige amerikanske nettidsskriftet ”The Algemeiner” og gjengitt under tittelen: ”Washington Post: Shifa Hospital in Gaza City ”Has Become a De Facto Headquarters for Hamas Leaders, Who Can Be Seen in Hallways and offices”. Det er med andre ord all grunn til å stille spørsmål ved påstanden i Washington Post om Hamas-ledernes bruk av Shifa-sykehuset. Og det er, som vi ser, slett ikke den journalistiske bastionen Frankfurter Allgemeine, men snarere det notoriske The Allgemeiner som bringer påstanden videre. Og som altså til sist utgjør Krasniks hovedargument for påstanden om at Shifa-sykehuset er Hamas-hovedkvarter og Gilbert som Hamas-medløper og apologetiker.

Mats Gilbert har sterke politiske synspunkter om konflikten og fortjener å bli stilt kritiske spørsmål om dem. Men jeg savner også noen svar fra Krasnik om hans journalistiske metode. Eller mangel på sådan. Noen burde stille journalisten et par kritiske spørsmål også.

Pål Hivand er kommunikasjonsrågiver.