Marte Christensen er videojournalist i Dagens Næringsliv, og satt selv i Årets bilde-juryen, men i videojuryen.
Jeg er overrasket over at VG-fotograf Tore Kristiansen og fotosjef Jan Johannesen i Dagens Næringsliv (DN), kritiserer fotojuryen i Årets bilde, før vi har sett resultatet av juryens arbeid.
Foreløpig er det kun listen over nominerte som er kjent. Hvilke bilder som har vunnet, får vi se først på utdelingen, 15. mars.
Urimelig kritikk
At Tore Kristiansen trekker frem sitt eget bilde som ikke nådde opp blant de nominerte, og spør om juryen har forstått hva de ser, fremstår i beste fall som litt selvmedlidende. Det er nok mange fotografer opp gjennom historien som har blitt skuffet når årets bilde blir kåret uten at de får sin porsjon annerkjennelse. Men her ville jeg heller valgt Adrian Nielsens tilnærming: kan jeg lære noe av det juryen har valgt å premiere?
Så på hvilket grunnlag kritiserer de juryen, når det ikke er for arbeidet den har gjort?
Jo, Kristiansen savner jurymedlemmer med journalistisk kompetanse, som forstår nyhetsbilder. Og Jan Johannessen «er enig med Kristiansen i at juryen som helhet fremstår svake til å bedømme det norske nyhetsfotografiet.» Begge trekker frem at det er problematisk at halve juryen ikke er norske.
Dette mener jeg er urimelig kritikk.
For det første: Juryen har journalistisk kompetanse. Dette er årets fotojury:
Sigrid Nygaard (1980): Har i ti år vært fotosjef og fotograf i danske Dagbladet Information. Hun er utdannet fra Danmarks medie- og journalisthøyskole.
Line Ørnes Søndergaard (1986): er dokumentarfotograf som jobber både som frilanser for norske aviser og med egne langsiktige prosjekter. Hun har vunnet en rekke priser i Årets bilde og har studert fotojournalistikk ved Oslomet.
Lars Dareberg (1971): har jobbet som pressefotograf siden han var 14 år. Han var ansatt på Sydsvenskan i Malmø, hvor han jobbet i 23 år som fotograf og bildesjef. I ti år har han skrevet en blogg om bildejournalistikk som leses i hele Skandinavia.
Eirik Brekke (1966): er fast ansatt fotograf i Bergens Tidende og har vunnet flere priser i Årets bilde.
Et utfyllende blikk
For det andre: Hvorfor skulle det egentlig være problematisk å bruke en jury hvor halvparten ikke er norske?
«Det betyr i praksis at juryen som skal vurdere den norske nyhetsklassen kompetansemessig er halvert», sier Jan Johannessen til Journalisten. Denne logikken henger jeg ikke med på. Det er jo to nordmenn i juryen. En jury snakker sammen, de diskuterer. Og jeg tror tvert imot at to par internasjonale øyne kan gi et utfyllende blikk på det som fort kan bli veldig nært for oss.
Et eksempel på som kan illustrere nettopp dette er dette intervjuet med fotosjefen i danske Politiken. Borberg satt i Årets bilde-juryen da Tommy Ellingsens ikoniske bilde av daværende statsminister Jens Stoltenberg som klemmer daværende AUF-leder Eskil Pedersen etter terrorangrepene 22. juli, ble Årets bilde. Et viktig nyhetsfotografi, som med ansiktsuttrykket og kroppsspråket til Stoltenberg fanger de utrolig vonde følelsene og jævelskapen Norge opplevde, men også samholdet. Juryen fant en verdig vinner.
Men Borberg har i ettertid påpekt hvilke bilder som ikke var blant de innsendte bildene fra terrorhandlingene, nemlig bildene av ofrene. Hva skjer når historien skal leses om ti eller tjue år, spør han i dette intervjuet i Aftenposten, og hevder at norske fotografer og redaktører ikke levde opp til sine forpliktelser som nyhetsformidlere.
Kan bli for nært
Borberg trekker frem bildene den svenske fotografen Niklas Hammarström tok fra Utøya, som viser identifiserbare ofre, og som norske medier ikke ville publisere, og sier til Aftenposten at det er disse han tenker på når han tenker på Utøya: «Det var Hammarströms bilder som gjorde det uforklarlige forklarlig».
Dette er ingen enkel debatt, når det er vi som har opplevd tragedien, når det er våre barn som er døde på bildene. Men er det en viktig debatt? Ja.
Jeg vet ikke i hvilken grad den ble tatt under selve juryeringen i 2012, men Borberg så alle bildene som var sendt inn i nyhetsklassen det året, og har iallfall i ettertid hjulpet oss med å ta den.
Poenget er at vi av og til kan bli blinde for egne begivenheter, være forsiktig når noe blir ømtålig, og at perspektiver utenfra vårt lille land og miljø på nettopp dette, kan være berikende.
I prestisjetunge World Press Photo vurderes nyhetsbilder fra hele verden, av en håndfull jurymedlemmer fra ulike land – i år USA, Tyskland, Brasil, Zimbabwe og Irak. I «spot news»-klassen vinner ofte bilder fra internasjonalt kjente og dramatiske hendelser, som krisen i Venezuela eller flyktningkrisen i Syria.
Journalistikk og estetikk
Også nevnte Hammarströms bilder fra Utøya har vunnet pris i World Press Photo. Sånn sett kan man si at det er nyheter som alle i juryen har et forhold til. Men det er jo ikke en betingelse. Både i Sverige og Danmark er det også internasjonale juryer når Årets bilde kåres. Jeg har problemer med å se på hvilken måte dette svekker juryens arbeid med å finne de beste nyhetsbildene.
Men å ha med en redaktør eller en journalist i juryen, slik Tore Kristiansen foreslår, synes jeg er en interessant tanke.
Johannessen og Kristiansen bekymrer seg for at juryen har lagt for mye vekt på det estetiske og for lite på det journalistiske. «Vi må huske at dette ikke er en ren fotokonkurranse, men en konkurranse i fotojournalistikk.», sier Jan Johannessen til Journalisten, som om juryen ikke var klar over det.
Når det er sagt, kan dette bli en interessant debatt om vektlegging av journalistikk, samfunnsoppdrag, form og estetikk. Men først når vi har sett resultatet av juryens arbeid og vet hva vi diskuterer.
Den ser jeg frem til, i så fall.
