Lars Akerhaug prøver å følge opp sin suksess med kritikk av mediers dekning av asylsøkere. Han har hatt noen poeng tidligere, men det er en god del tynnere denne gangen.
Nå som mediene igjen har begynt å dekke situasjonen fra asylsøkernes perspektiv, kommer det raskt en kritisk artikkel fra Akerhaug. Til sammenligning virket han tausere den perioden i høst da deler av media nærmest framsto som Fremskrittspartiets kommunikasjonsavdeling.
Mediene levde seg så sterkt inn i den plutselige, kollektive engstelsen for antallet asylsøkere, at de bidro til å heie fram de innstramningene som har ført til det nåværende kaoset der nord. Den gang kunne man virkelig ha trengt en mer kritisk presse, som et bidrag til en mer gjennomtenkt politikkutvikling.
Hvis man er opptatt av balansert mediekritikk, bør ikke slik panisk mediedekning også fortjene litt analyse? Hvis ikke, risikerer man at det blir for ensidig til å være fullt ut troverdig mediekritikk.
Det blir en del ganske tynne poenger fra Akerhaug denne gangen. Han framhever blant annet at en avis har beskrevet flyktningene som “livredde” (som altså bare betyr veldig redde, ikke at de lider av “dødsfrykt”), og at de “frykter” retur.
Mener Akerhaug at det virkelig er noen tvil om at asylsøkerne er redde for hva som vil skje med dem? Vi havner raskt på et litt merkelig nivå av mediekritikk hvis man skal trekke omtale av folks nokså åpenbare engstelse i tvil. I så fall er den naturlige konklusjonen at vi trenger mer empatisk mediedekning – ikke mindre.
Akerhaug skriver: “der journalistene i flokk velger å fremstille flyktninger og asylsøkere som ofre…” Men det er vel strengt tatt hva de er? Hva hadde vært riktig ord hvis ikke ofre? Hva skal egentlig til for å betegnes som ofre, hvis det å være flyktning ikke er nok?
Akerhaug reagerer også på bruken av ordet “deportasjon”. Ja, ordet gir negative assosiasjoner, men semantisk betyr det bare at man sendes ut eller forvises. I en situasjon hvor flyktninger sendes ut uten behandling av asylsøknaden, og trolig i strid med folkeretten, må man simpelthen godta et ord som dette.
Med eksempler som dette ligner Akerhaug litt for mye på et overfølsomt språkpoliti. Hvis vi skal søke å korrigere hverandre på dette nivået, ender vi raskt opp i metadebattens evige runddans.
I mine ører er det andre deler av språkbruken som er langt mer problematisk, men som Akerhaug ikke nevner. I disse dager vil man knapt finne et parti eller et medium som ikke refererer til betydningen av å sende ut “grunnløse” asylsøkere.
Åpenbart grunnløse asylsøknader er et juridisk begrep med en klart definert betydning, og som reelt sett har lite å gjøre med dagens situasjon der nord. Dette er likevel ikke til hinder for at begrepet er et av de mest brukte i asyldebatten, kontinuerlig med det formål å framstille en andel av asylsøkerne som helt og fullt urettmessige – det vil si å frata dem troverdighet og legitimitet på misvisende grunnlag. I en helhetlig mediekritikk burde det være plass også for å kritisere slike strategier.
Igjen trekkes dekningen av Maria Amelie-saken fram. Ja, media liker sterke personfortellinger, men det gjør media generelt, ikke bare når det gjelder utlendingspolitikk. Jeg spør meg derfor hvorfor det primært er i utlendingspolitikken dette tematiseres – hvorfor det virker spesielt problematisk for noen at det er akkurat her vi inviteres til empati.
Dette satte jeg også et spørsmålstegn ved den gang Kjersti Thorbjørnsrud presenterte resultatene fra forskningsprosjektet ved Universitetet i Oslo, uten at jeg kan se at jeg fikk noe svar.
Når man kun forsker isolert på hvordan media behandler ett politisk felt, uten å sammenligne med behandlingen av andre felt, risikerer man å bidra til å skape et inntrykk av at media særbehandler dette feltet på et problematisk vis. Hvis det derimot er slik at media i hovedsak behandler asylfeltet som andre felt (eksempelvis gjennom fokus på enkeltsaker, eller ved å søke å være et korrektiv til makten), måtte man heller ha argumentert for hvorfor asylsøkere bør dekkes gjennom mindre empatiske framstillinger enn andre grupper, eller hvorfor myndighetene bør slippe lettere unna akkurat her. Sier man det slik, blir det kanskje vanskeligere å selge.
Det mediene eksempelvis gjør når VG “fillerister” innvandringsminister Sylvi Listhaug i et intervju, er akkurat hva de skal gjøre med politikere med makt i en situasjon som framstår som så kaotisk og problematisk som den gjeldende.
Og igjen: Dette gjør mediene på alle felt. Normalt regnes det faktisk som en av deres viktigste oppgaver – ja, noe av det som gjør mediene til en essensiell del av demokratiet.
Spørsmålet blir dermed igjen hvorfor dette blir så problematisk når det er akkurat på dette feltet. Listhaugs primære problem har for øvrig ikke vært at hun har blitt stilt kritiske spørsmål, men at hun har vært så usedvanlig dårlig til å besvare dem.
Og så er det så enkelt som at asylsøkerne faktisk ER den svake parten her. De er mer eller mindre helt uten makt. Ønsker vi oss en medievirkelighet hvor mediene primært løper myndighetenes ærend overfor dem på bunnen – er det en oppskrift på en god offentlighet og et velfungerende samfunn? Asylsøkerne der nord møtes med en svært hard politikk, og dertil en politikk som trolig er i strid med folkeretten. Når skal pressen fremme den svake partens syn og utfordre dem med makt, om ikke her?
For ordens skyld: Det er altså ikke slik at makten ikke kommer til orde i offentligheten. Makten er landets regjering. De er mektige, de er taleføre, og de trenger stort sett bare å plukke opp telefonen, så får de en helside. Når man leser Akerhaug, får man nærmest inntrykk av at det er de som er den svake parten.
Noen ganger er det nok også så enkelt som dette: Kanskje det er flest kritiske stemmer i denne saken, fordi flertallet av stemmer som har noe å komme med, er kritiske.
