Hva er poenget med egne kvinnepriser?

Gode spørsmål fortjener gode svar. Priser i seg selv er sjelden et mål - priser er først og fremst et virkemiddel for å få fokus på det som er viktig. For hvis noe er viktig, skal det snakkes om. 

Aller først, la oss se på noen ferske tall. Onsdag i forrige uke la TNS Gallup frem deler av fire ferske undersøkelser. Blant dem en splitter ny undersøkelse de ikke har hatt før, det er derfor første gang vi ser den såkalte Beslutningstakerindeksen. Her kommer følgende tall frem: 

• 63 % av norske ledere er menn. 37% er kvinner. 
• 71% av norske toppledere er menn. 29% er kvinner. 
• I sammendraget til TNS Gallup heter det kort at «mennene tjener bedre som ledere enn hva kvinnene gjør». 
• Vanlige, norske lederinteresser er golf, jakt, fotball, restaurantmiddager, kjøre alpint, gå på idrettsarrangementer, gå på festival. 
• En gjennomsnittlig leder er mann (45), gift, med familie.  Gallup-tallene kommer omtrent samtidig med at vi nærmer oss kommunevalg. Ved forrige kommunevalg endte bare hver femte kommune opp med en kvinnelig ordfører. 78% av ordførerne var menn. (Kilde: SSB, 19. nov. 2011)

Det er ikke bare blant ordførerne at forskjellen mellom kjønnene er der: For få dager siden kunngjorde Abelia at NHO har satt i gang et forskningsprosjekt for å finne ut hvorfor noen deler av norsk næringsliv er flinkere enn andre til å få kvinnelige ledere opp i egne rekker. Bakgrunnen er at 5 (!) % av administrerende direktører i norske ASA-selskaper er kvinner. I AS-er er tallet heldigvis noe høyere – nesten 16 %.

Med like muligheter for begge kjønn skulle vi forvente at tallene lå nærmere 40-50-60 enn 15/85. Sånn er det foreløpig ikke. Senest i forrige uke sa Telenors styreleder Svein Aaser at «vi må sørge for at kvinnene er like kompetente til lederjobbene» (som menn).

For å sitere NHO-sjef Kristin Skogen Lunds kommentar til Abelia: «At kun fem prosent av administrerende direktører i ASA-selskaper er kvinner viser at vi ikke utnytter ressursene godt nok.»

Næringsminister Monica Mæland har sågar sagt at selskapene der staten er eier, ikke bare skal jobbe med å få opp ledere av begge kjønn, men at selskapenes styrer vil bli målt på om de leverer:  Selskapene skal både sørge for at flere kvinner er kvalifiserte til lederjobbene OG de må etterspørre slike kandidater når de ansetter i lederjobbene. 

Det er ingen fasit på spørsmålet om det er riktig å dele ut priser bare til kvinner. Men det er fasit på spørsmålet om norsk næringsliv trenger flest mulig dyktige folk. Svaret er ja med to streker under: Dyktige folk trengs, både for å få opp de gode ideene, de nye produktene og forståelsen for flere målgrupper. Kanskje har mediene det største behovet, fordi ingen andre bransjer står midt i en så stor, dramatisk og hurtig endring som oss. Da er det viktig at rekrutteringen skjer blant alle som er kvalifisert.

Tankevekkende nok er mediene i uventet selskap når det gjelder likestilling. Forsker Mari Teigen oppsummerte kort og greit i en kronikk i fjor: «På tre av de mest mannsdominerte områdene - media, næringsliv og Forsvaret - går det tregt.» 

Det er mange veier til Rom. Én er å få fokus på bredden av talenter blant kvinnene og vise frem kvinnelige ledere som har gode resultater. I mediene finnes det glitrende dyktige, kvinnelige rollemodeller. De er fortsatt i mindretall, og de er for sjelden på aller øverste nivå. Da er det viktig at de vi har, løftes opp og vises frem, sånn at alle som kommer bak, vet at kjønn ikke er noe hinder. 

Det er ikke kvinner som tjener på egne mediepriser for kvinner i 2015. Først og fremst er det mediene, som får fokus på flinke folk i egne rekker og fokus på mangfold. Dèt er til syvende og sist god butikk. 

Derfor priser vi de dyktige damene. For det som er viktig, skal vi snakke om.

(Kristin Grøntoft, leder i Medienettverket)