Torgeir Lorentzen, redaktør i  Gjengangeren.Foto:Kathrine Geard
Torgeir Lorentzen, redaktør i Gjengangeren.Foto:Kathrine Geard

Salmer fra cyberspace

KOMMENTAR: La meg fortelle litt fra det indre livet i en avisredaksjon: Nylig ringte det i telefonen. Det var framtiden som ville snakke.

Publisert   Sist oppdatert

Denne kommentaren er tidligere publisert som lederartikkel i avisen Gjengangeren i Horten.

Jeg var 12 år og førstemann i gata med eget tv-spill. Vi hadde kjøpt det i England, og jeg tror det kostet en liten formue. Jeg husker ennå hvor avansert det var. I hver ende av tv-bildet fantes det en lysstripe som kunne føres opp og ned i forsøket på å treffe en lyskule som beveget seg over skjermen. Bommet man, fikk motstanderen poeng, og maskinen ga fra seg et pipesignal. Framtiden hadde kommet til Tveiten.

Men den hadde ikke kommet for å bli.

For det som den ene dagen var uvirkelig framtidsteknologi, var uvirkelig fortid den neste. Det gikk fort da, og det går fortere nå, ikke minst i min egen bransje, og jeg innrømmer at jeg av og til tar meg selv i å lengte litt etter pausefiskene.


Men ikke for lenge av gangen. For den teknologiske utviklingen er spennende for alle oss som forsøker å samle hele kommunen rundt et leirbål. Teknologien gjør det mulig å få kontakt også med de leserne og annonsørene som ikke ser noen grunn til å felle trær for å formidle historier og nyheter. Vår oppgave er å sørge for at det er plass rundt leirbålet til både papirleserne og de som foretrekker mobil, pc eller nettbrett.

Gjengangeren er annerledes-avisa i Norge. I en tid hvor papirutgavene til samtlige lokale dagsaviser faller, har vi klart å styrke oss. Det høres ut som skryt. Det er skryt. Men det er også sant.
Samtidig vet vi at tyngdekraften før eller siden også kommer til vår kommune. Leservaner endres, vi har i dag flere abonnenter over 80 år enn under 30 år, og annonsørene flytter på seg. Vi skal være der for 80-åringen, 30-åringen og annonsøren, men hvordan skal vi klare det i en tid hvor norske avisers økonomi er i ferd med å presses ned i knestående?


Det var det stemmen i telefonen ville hjelpe oss med. Konsernet hadde plukket ut Gjengangeren som såkalt pilot. Våre nyrer, lunger og regnskaper skulle granskes for å se om andre aviser hadde noe å lære av oss, og for å se om andre aviser hadde noe å lære oss. Et team av tobente kalkulatorer ble straks sendt sørover fra hovedstaden, sa stemmen.

De kom denne uka, og var utvilsomt hyggelige og dyktige folk, men jeg klarte ikke helt å bli kvitt følelsen av å være hensatt til en scene i Salmer fra kjøkkenet. Dere husker kanskje filmen hvor svenske forskere kommer til etterkrigstidens Norge for å undersøke norske menns kjøkkenvaner. Fra høye stoler plassert i et hjørne av kjøkkenet, fortar de sine observasjoner. Hensikten er å effektivisere nordmenns kjøkkenrutiner.


Også i norske dagsaviser måles alt, og etter å ha brukt mye tid på å studere tallene våger jeg påstanden om at du ikke finner mer effektive journalister enn de som fører pennen i Gjengangeren. Så er vi da også avhengige av effektiviteten. Vi er en av de minste seksdagersavisene i landet, økonomien er sårbar og tyngdekraften er ifølge ubekreftede rykter observert på E18. Vi skal derfor fortsette å effektivisere oss, fortsette å være i forandring, ta vare på papiravisen som svært mange av oss er så glad i, men også utvikle våre digitale muligheter.

Samtidig er min bønn til dere vi er her for, at dere fortsetter å bruke oss, både som lesere og annonsører. Bare slik kan vi sørge for at koret rundt leirbålet forblir kraftfullt, og at oppstemte sanger synges flerstemt langt inn i soloppgangen.

Salmesangen får vente.