Kjetil Stormark. Foto:Kathrine Geard
Kjetil Stormark. Foto:Kathrine Geard

Strukturell svikt krever nye kraftsentre

KOMMENTAR: Kjetil Stormark mener Jon Magnus avsporer viktig debatt om utenriksjournalistikkens kår.

Publisert Sist oppdatert

Utenriksreporter Jon Magnus i VG skyter med urimelig grovkalibret skyts i sitt svar på systemkritikken fra frilansjournalist Anders Sømme Hammer. Jeg har stor respekt for begge, og har tidligere vært kollega med Magnus. Men Magnus tar mannen og ikke ballen. Ikke bare stormløper Magnus inn i offerrollen. Han bidrar også til avsporing av en ganske viktig debatt. Ved å møte Hammers utspill ved å slå fast at han har «et selvbilde på størrelse med firehjulstrekkeren til en afghansk krigsherre», blir debattklimaet fort ugreit.

Redde for risiko

Det kan hende at Hammers utspill var litt unyansert, og at han kanskje burde ha nevnt flere eksempler på kolleger som gjør en hederlig innsats utaskjærs. Men la oss ikke være så hårsåre at vi ikke kan prøve å gå videre på det som var Hammers hovedpoeng: At det kuttes i utenriksbudsjettene, at redaktører er så redde for risiko at det nesten ikke er mulig å dekke enkelte konfliktområder lenger som fast ansatt og at frilanseres innsats i mange medier usynliggjøres ved at researchen deres i stedet blir presentert som fast ansattes eget arbeid.

For å ta det siste først: Det har jeg også opplevd. Men her bør det legges til at det å sette eget navn på frilanskollegers arbeid, nok er en tradisjon som står langt sterkere i andre land enn i Norge. Mine opplevelser i forhold til akkurat dette, er også hentet fra utenlandske medier.

Dernest til utfordringene for utenriksdekningen av ulike konfliktområder.

Fire medier

Etter at jeg hadde vært presseråd i den norske FN-delegasjonen i New York i 2001-2002, i en periode med terrorangrep i USA og norsk medlemskap i FNs sikkerhetsråd, skrev jeg en kommentar i Dagens Næringsliv om norsk utenriksjournalistikk. I kronikken reflekterte jeg litt rundt at det ikke hadde vært en eneste nyhetssak i norske medier om Norge og FN i perioden jeg var presseråd der jeg ikke enten selv var kilde eller hadde nøyaktig kontroll på hvordan saken var kommet i stand. Fra kolleger i FN-systemet ble jeg fortalt at danske og svenske journalister ofte ringte for å få bakgrunnsinformasjon, mens det samme nesten ikke forekom fra norske redaksjonsmiljøer.

En annen observasjon er hentet fra samme tidsperiode, fra da USA og Storbritannia allerede i mars 2002 begynte opptrappingen til det som et år senere ble til en krig i Irak. Da ble jeg fortalt at amerikanerne mente det var nok å påvirke vinklingen på nyhetsdekningen i fire medier for å vinne kampen om verdensopinionen. De fire mediene var Reuters, Associated Press (AP), New York Times og Washington Post.

Farlig utvikling

Siden den gang har det funnet sted en kraftig reduksjon i hva slags ressurser ulike medier bruker til sin utenriksdekning. De aller fleste steder er utenlandskontorer og korrespondentstillinger redusert betydelig. Noen steder fjernet helt. Samtidig er det mange steder blitt langt farligere å operere journalistisk. Ikke bare fordi at stadig flere grupperinger mener journalister er legitime mål. Men også fordi det er blitt så mye enklere å holde kontroll på hvor journalister beveger seg og hva de gjør. Vi lever i en gjennomkontrollert verden, noe Snowdens avsløringer vel bør ha avslørt for de fleste.

Å påvirke hvordan mediene skriver om ulike konflikter, er i stadig sterkere grad blitt en integrert del av konfliktene, uansett om disse er militære eller av mer «sivilisert» art. Når dette går hånd i hånd med medienes reduserte evne og vilje til å ta risiko og bruke penger og tid på å sjekke fakta selv, er det en farlig utvikling.

Som leder for Hate Speech International, et nettverksbasert initativ for å bidra til å styrke journalistikk om hatytringer, hatforbrytelser og ekstremisme som fenomen, arbeider jeg for tiden med å etablere tilstedeværelse og egne kontakter i ulike deler av Europa, Nord-Afrika og Midtøsten, herunder flere konfliktområder. Mange av de som er aktuelle for oss å samarbeide med, er frilansere.

Strukturell svikt

Tirsdag neste uke setter jeg meg på flyet for å delta på den årlige konferansen for arabiske gravejournalister (Arab Investigative Journalists - ARIJ) i Amman i Jordan. Hvis man skal dømme etter konferanseprogrammet, er det en oppsiktsvekkende stor andel frilansere blant de journalistene som har avslørt vesentlige forhold i Midtøsten og Nord-Afrika. Det kan selvsagt være en tilfeldighet. Et annet moment kan jo være at arabiske medier sliter med å finne sin plass som selvstendige vaktbikkjer i kjølvannet av den arabiske våren, noe som er hovedtema for konferansen i år. Overføringsverdien til europeiske forhold kan være begrenset. Men jeg nevner det likevel, som en observasjon.

Jeg tror like fullt Anders Sømme Hammer peker på en vesentlig utfordring knyttet til medieutviklingen: At mediene, ikke bare de norske, strukturelt sett ikke evner å drive nok kritisk og tidkrevende prosjektjournalistikk. Sømme Hammer viser at også utenriksjournalistikken er rammet av denne strukturelle svikten.

Hans betimelige systemkritikk styrker meg ytterligere i troen på at vi trenger flere uavhengige journalistmiljøer som kan fungere som kraftsentre for de som velger å stå utenfor de mer tradisjonelle mediebedriftene. Men aller viktigst: Vi, som har hjertet vårt i journalistikken, må i fellesskap kjempe for mer ressurser og best mulig rammevilkår til å kunne løse vårt samfunnsoppdrag, uansett om vi er frilansere eller fast ansatte.

Kjetil Stormark er frilansjournalist, forfatter og ansvarlig redaktør for Hate Speech International.