Jeg vil se mappa mi, mamma!

KOMMENTAR: Det er et paradoks at oppegående og påpasselige foreldre som ikke en gang lar barna gå alene til skolen, helt ukritisk mater ut bilder av dem i offentligheten.

Publisert Sist oppdatert

Det er sommer, det er varmt om natten. Det er 20 grader varmt på Katten. Man kan se nakne unger som løper rundt, plasker i vannet og fryder seg, både på Frognerbadet, i vannkanten på Nøtterøy, i sanden ved ferieleiligheten på Costa Blanca – og på Facebook.

At det kryr av unger på sosiale medier er ikke noe nytt. På mange måter har Facebook overtatt lokalavisas «Folk flest»-spalte. Blant reklame, sterke meninger om politikk og lenker til Finn-annonser finner man bilder av nygifte, nyfødte og R. I. P-meldinger om døde slektninger. Facebook-feeden min fortoner seg til tider som en eneste stor mamma-blogg, så av og til må jeg ty til Twitter bare for å få litt voksentid.

Selvsagt er det ikke vanskelig å forstå drivkraften bak det å publisere et bilde av barnet sitt på Facebook, Instagram eller en annen plattform. Et morsomt øyeblikk i toåringens liv, et gledesstrålende smil fra fireåringen eller en pussig situasjon i badekaret er jo hverdagens høydepunkter for småbarnsforeldre. Det kan også være kjempekoselig for andre å se slike bilder, og hvis for eksempel en surmaget, singel 38-årig Liverpool-supporter ikke synes det, så kan han bare organisere Facebook-profilen sin slik at han slipper unna. Han trenger ikke å komme med masse negativt oppgulp i statusfeltet sitt.

Som ganske nybakt mor har jeg altså ingen problemer med å forstå at folk har lyst til å vise fram det de er mest stolt over. Ofte tar jeg meg selv i å prate i vei om min egen unge og vise fram bilder på mobilen som sikkert er ganske uinteressante for andre. Jeg synes derfor ikke det er noe rart at folk publiserer en haug av de fineste barnebildene sine på Facebook – jeg har også kjent lysten i mitt hjerte. Men man må bare ta seg sammen. Det er et paradoks at oppegående og påpasselige foreldre som ikke engang lar barna gå alene til skolen, helt ukritisk mater ut bilder av dem i offentligheten. Det må finnes en grense for hvor ofte, hvor mye og hvor privat.

For det er vel ikke til barnets beste å bli eksponert i offentligheten daglig eller ukentlig? Barna bryr seg vel ikke om likes? Kanskje skader dem det ikke, men det er vel heller ikke i deres soleklare interesse? Det finnes vel snarere en risiko for at noen av disse barna på et eller annet tidspunkt i løpet av barndommen eller ungdomstida kommer til å oppleve det som krenkende at det finnes offentlig publiserte bilder av dem der de ser komiske ut eller er nakne – bilder som voksne de kanskje ikke kjenner har kommentert på en måte de kanskje ikke liker eller forstår. Det kan jo hende at noen av disse barna vokser opp og utvikler et ønske om å verne om sitt privatliv som kolliderer med det behovet foreldrene en gang hadde for å eksponere sitt liv. Og så lenge det finnes en viss risiko for det er det vel ingen tvil om hva som er i barnets interesse.

Det finnes også en annen faktor, nemlig hva bildene kan brukes til av andre. Dersom du publiserer et bilde av din lykkelige femåring i bassenget slik at 500 venner kan se det, og en del av dem deler bildet slik at det blir synlig for sine venner, da har tusenvis av kjente og ukjente tilgang til det bildet. Plutselig er det ikke helt usannsynlig at det badebildet finner veien til en side som Kripos overvåker. Det er ekkelt, men vi foreldre må faktisk ta det innover oss.

En tredje grunn til å tenke seg om en ekstra gang før man smeller ut enda et bilde av poden i baksetet på bilferie gjennom Europa, er at informasjonen som deles vil kunne misbrukes i framtida. Folk i generasjonen før oss har kjempet for å få oppreisning etter at de ble ulovlig overvåket. For eksempel ble forfatter og journalist Jon Michelet utsatt for ulovlig politisk kontroll i flere år. Da han etter mange år fikk lese mappa si, viste det seg at den inneholdt 140 sider med detaljer om livet hans – en mappe satt sammen ved at myndighetene hadde spionert på ham, lest brevene hans og avlyttet samtaler. Det ble til og med opprettet mapper for barna til en del av de som ble overvåket på samme tid som Michelet. Det historiske tilbakeblikket bør tenne en varsellampe for oss som utgjør dagens foreldregenerasjon. Det kan hende at slik ulovlig overvåking aldri kommer til å forkomme i Norge igjen noen gang. Men hvis det skulle skje en gang i framtiden finnes det ingen grunn til at vi skal servere fiks ferdige mapper med detaljerte oversikter over våre egne barns liv.

Powered by Labrador CMS