Prøv DN digitalt gratis i seks uker! For bare 99 kroner. Ja, takk.
Dagens Næringsliv har jeg lest med glede og ujevne mellomrom, gjerne på lørdager. Jeg er blant dem som leser de siste sidene først; etter børsen.
Hva med DN digitalt? Jeg registrerer meg, og får appen ned på iPaden. Den skal visstnok fungere med en gang og jeg slipper å vente på et manuelt passord på epost. Så langt alt vel.
Og appen ser vel kul ut?
Ja, det gjør den. Det gjør for så vidt avisen også. Rent bortsett fra at jeg aldri får logget meg ordentlig på og lagret passordet. Annenhver gang jeg åpner appen, må jeg taste inn passordet manuelt. #fail
Men jeg kommer meg på og begynner å lese. Blar opp og ned i “biblioteket”. Her kan jeg bare laste ned én avis om gangen. Jeg kan ikke legge tre til nedlasting i bakgrunnen, mens jeg leser videre på en annen. #fail
Og som jeg har merket meg på rekke og rad med appene til både VG, Journalisten og DN, for å nevne noen: De gir seg ut for å være «spesialsydde» brett-utgaver. Likevel må jeg bla som om det er papirark, ark etter ark!
Det er som å bla i en pdf-fil på pc og ikke ha mulighet til å «rulle kontinuerlig». Og det er selvsagt helt meningsløst. Jeg vil skrolle og rulle jevnt. Ikke si at det ikke er mulig? #fail
Så langt teknisk. Men det er egentlig ikke viktig. Uansett hvor kule apper vi lager, er det ikke det viktigste. Og selv foretrekker jeg faktisk heller å lese «pdf-lignende apper», der jeg kan bla, zoome og lese en vanlig avis som oppslag. Nå er kanskje jeg noe sær.
For den etablerte sannheten er at vi «må» lage noe tøft og annerledes. Fordi iPad byr på så mange muligheter (som disse kule appene ikke bruker). Men som vi sier i jungelen: If it’s not broke, don’t fix it.
Og hvis de kule appene ikke funker godt, bør vi ikke selge dem. Eller; mens vi prøver, gi folk en mulighet til å velge alternativet. Slik VG-appen gir meg mulighet til å velge enten VG+ eller VG pdf.
Men problemet som oppstår da er at jeg aner ikke hva jeg leser og hva jeg går glipp av. Var det saker fra papir/pdf-utgaven som ikke var i pluss? Må jeg lese tre-fire forskjellige varianter av VG for å få med meg alt? Hva da med nettavisen?
For å si det sånn – det er rart at en så sterk merkevare roter så til de grader med produktet.
Men teknikk er som nevnt ikke det viktige. Hva er det viktigste? Er ikke dét det samme som for ti, tjue og femti år siden?
Innhold.
Innhold.
Innhold.
Og innholdet må være kvalitet, godt, relevant, interessant. Men dette er også ganske generelle parametere. Mange av de norske pad-avisene treffer tilsynelatende godt.
Spesielt DN presenterer gode nyhetssaker og reportasjer på en tidvis lekker måte, med bilder, design, fakta, video og bildeserier.
Men likevel er det noe som mangler.
Og det er det aller viktigste.
Det er notisene. Notisene!
Hvor er notisene, Amund Djuve? DN lager en knakende god avis med masse godt småstoff. Om både tall, navn og andre ting. Særlig Etter Børs-seksjonen, for oss som er nysgjerrig på hva som rører seg i mediebransjen.
Men hva får jeg i DN-appen, foruten store bilder og en slags «D2» på iPad hver eneste dag? En liten foil med to-tre av dagens notiser. Mens jeg lurer på hvordan man velger ut disse notisene foran resten av avisen. Og fortsatt må kjøpe DN i løssalg for å vite hva jeg egentlig har gått glipp av.
Med andre ord har DN digital for lengst diskvalifisert seg på innhold. 99 kroner for seks uker blir siste i denne omgang.
En lignende opplevelse hadde jeg med Journalisten digital. Når jeg leser papirutgaven av Journalisten, for den må man lese, begynner jeg også her bakerst på nest siste side.
Hvem har dratt hvor? Nytt om navn! Dernest leser jeg alle de små og artige spaltene, notisene, med mer. Før jeg en dag eller tre senere går løs på de store reportasjene.
I digitalutgaven får jeg ingenting av det som er smått. Jeg har prøvd den to ganger. Det var mer enn nok. Da venter jeg heller et par dager ekstra til papirutgaven når Nord-Norge.
Og på spørsmål til redaksjonen virket det som om man ikke hadde noe bevisst forhold til dette. Notisene, altså. Småstoffet.
Hva er det egentlig med notisen? Ikke vet jeg, jeg kan ikke by på noen akademisk begrunnelse (eller bakgrunn), men jeg vet at den er viktig. Og jeg vet at det er mange journalister i Akersgata som kunne hatt godt av å skrive flere av dem.
Slik lokalavisjournalister kan ta sommerjobb i VG og DN, kunne DN-journalistene ta tre uker i en liten lokalavis. Lese postjournaler og gå i retten. Skrive om en sint kar som klager på naboens høye trær. Fortelle siste nytt fra planutvalget, og liste opp alle vedtak over ansettelser i kommunen. Hva som helst om hvem som helst, og gjerne noe som inneholder et navn. Eller sakene uten navn; om tullingen som kjørte med 3,2 i promille og fikk 150 000 kroner i bot, siden han er oljearbeider med en himla stor årslønn.
Det er nemlig sånt folk vil lese om.
Selv lærte jeg dette for alvor da vi etablerte SortlandsAvisa for fem år siden. I starten var det ikke så mange stoppunkter i avisa. Det var det noen som reagerte på.
– Kaféstoffet. Kaféstoffet! Slarvstoffet om folk og sånt, sa de da vi prøvde å selge abonnement på stand. Til svar på spørsmåle om hva som manglet i avisa.
Kaféstoffet er sakene som alle leser på kafeen, til frokost eller første gangs lesing ved postkassa. Portrettintervjuet er viktig, men det leser vi lørdag ettermiddag eller søndag morgen.
Og for å sette det litt på spissen:
Når det kommer til store, viktig, avslørende og prinsipielle nyhetssaker, så er det ikke nødvendigvis det folk flest synes er viktig. Hvis ikke «avsløringen» er stor nok, er det gjerne journalistene selv som synes den er viktig.
Så jeg tok fram «jungelboka» og lærdommen fra desken i Telemarksavisa: En avisside bør helst ha en sidetopp, tre notiser og en mindre sak. En A-sak, en C-sak og tre notiser.
Vi lykkes selvsagt ikke hver side, hver avis. Å lage en avis med mye småstoff tar tid. Å skrive små notiser er stort arbeid. Og det kan føles både kjedelig og tungvint å skrive tilsynelatende kuriøse notiser når man fyller avisa med store bilder og fancy nyheter.
Men vi lager jo ikke avis fordi det er raskt og enkelt?
Noen ganger virker det dessverre slik. Og det gjelder ikke bare de betalte pad-utgavene. Bare se på de fleste nettavisene vi lager. Der presenteres en liten notis gjerne med en stor tittel og et 600 piksler bredt bilde på forsida, med arkivfoto av en politibil. For å fortelle at politiet rykket ut klokka 02.34 i natt til et privathus i sentrum, hvor de måtte roe ned en liten privatfest. Det er noe som heter «less is more». Det er lov å lage en liten spalte som har mange overskrifter på få piksler. Det er lov å la en notis være en notis.
Og når det gjelder papiravis, eAviser, iPad-apper, eller hvilket som helst annet betalt og redigert kvalitetsprodukt vi snakker om: Ikke glem småstoffet, notisene og de kuriøse sakene.
Ja, noen sider og saker skal være uten. Med kun én sak og gjerne en stor reportasje over flere sider. Men hele avisen kan ikke være sånn.
Da er det ikke lenger avis. Da lager vi magasin.
Det er for så vidt helt greit, hvis det er det vi vil.
Men det er litt synd om avisen som sådan skal dø ut.
Særlig hvis den gjør det på grunn av noe så lite som en notis.
