Redaktør Helge Øgrim i Journalisten. Foto: Birgit Dannenberg
Redaktør Helge Øgrim i Journalisten. Foto: Birgit Dannenberg

Politiske svar på krisen

LEDER: Regjeringen må tenke nytt og handle raskt. 

Nye og dype kutt truer nå de fleste redaksjoner i Norge. Ledelsen i mediehusene har mistet troen på at papiravisenes økonomiske utsikter kan bedres. NJs leder anslår at en milliard kroner skal spares og kaller dette en historisk mediekrise. Hvilke alternativer har vi nå?

 De siste fem årene er det europeiske avisopplaget falt med 25 prosent. Nedgangsbølgen har også nådd den norske velferdskysten. Og mens gamle inntekter forsvinner, erstattes forhåpningene til de nye dels av skuffelse. Mobil er det klareste lyspunktet, men med sterk tendens til at vinnerne tar alt. Medienes digitale inntekter vokser fortsatt, men ikke godt nok til å bære bransjen slik vi kjenner den. Når vi er bedre skodd enn kolleger i mange andre land, skyldes det også at norske medier satset hardt på gratis nettaviser og vant erfaring med et stort digitalpublikum.

 De redaksjonelle nettmedienes annonseinntekter flater ut i USA, veksten er milevidt etter digitalannonseringens samlede økning. I Norge er konkurransen fra sosiale medier brutal og økende. En gruppe firmaer i samme bransje nådde forleden 30.000 mennesker i et presis definert alderssegment og geografisk plassering for 1.200 kroner på Facebook. Vi gjentar forslaget om at myndighetene bidrar med midler til digital distribusjon, betaling og innovasjon for å hindre at konsernene får all markedsmakt.

Regjeringen burde ideelt søke en overenskomst også Arbeiderpartiet kan akseptere

I denne situasjonen er det galskap å redusere pressestøtten. Regjeringen bør heller sørge for en bred diskusjon om mediefinansiering, ytringsfrihet og mangfold på tvers av partigrensene. Politikerne bør ha tenkt lenger enn til neste budsjett dersom mediemarkedet kollapser i sin nåværende form.

 Men pressestøtte kan ikke berge papiravisene på sikt. Hvis inntektene fra abonnement og annonser fortsetter å falle, vil stadig flere aviser trenge stadig større overføringer fra staten. Det vil sette kvaliteten under kontinuerlig press samtidig som subsidierte medier skviser de selvfinansierte. Et støttetak under 50 millioner pr. avis med KPI-justering og en langsiktighet ved at totalpotten justeres i takt med NRK-avgiften, bør også vurderes nå. Regjeringen burde ideelt søke en overenskomst også Arbeiderpartiet kan akseptere. Det ville etablere nødvendig forutsigbarhet og gjøre ordningen mindre politisk betenkelig. Hvis erklæringene om pressens betydning for demokratiet er ærlig ment, er tiden snart overmoden.

Lavmoms for digitale medier kan heller ikke vente. Kombinert med plattformnøytral produksjonsstøtte, som nå er godkjent i Brussel, styrker det muligheten for omstilling i mediehusene. Men det vil trolig ta flere år før vi vet hvilket medielandskap de nye plattformene kan forsørge. Og hvilke muligheter som fins for papiravisene.

Det er viktigere at sparetiltakene treffer godt, enn at de kommer raskest mulig. For dype kutt vil dessuten true framtidige inntekter. Bedriftene kan øke muligheten for gode løsninger ved å begrense utbytte, lederlønn og bonuser mens prosessen pågår. Stor åpenhet om regnskap og strategi innad i mediehusene er forutsetning for de ansattes medvirkning.