Åshild Mathisen forteller sin versjon av Vårt Land-dramaet

Etter to år som ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Vårt Land, ble Åshild Mathisen oppsagt med øyeblikkelig virkning i mars. I dagens utgave av Morgenbladet skriver Mathisen om hvordan hun opplevde årene i kristenavisen – og den dramatiske avslutningen.

Hun skriver blant annet om at hun fikk høre at hun snakket for mye, at hun var en skuffelse og at det var noe galt med formen hennes.

Hva som «egentlig» skjedde

«Mange vil høre hva som "egentlig skjedde": Var det konflikter om ideologi – eller penger? Jeg er fortsatt i en prosess der jeg prøver å forstå», skriver Mathisen.

Etter å ha holdt en forholdsvis lav profil etter oppsigelsen, er den tidligere sjefredaktøren med sitt personlige essay tilbake som fast spaltist i Morgenbladet, en avis hun også tidligere har skrevet for.

Mathisen skriver blant annet at det sto veldig klart for henne at skulle Vårt Land endres, måtte man starte med bedriftskulturen. Det var ifølge henne den som stanset digitaliseringen, førte til at talentene lekket ut og at kvinner ikke hadde nådd toppen.

«Nå skulle vi reise kjerringa! Vi omorganiserte og satte i gang: Nye ledere åpnet alle skap, og mye ramlet ut – mer enn vi forventet», skriver Mathisen.

Umulig å forstå

Hun forteller videre:

«Hovedutfordringen viste seg å være at konsernet hadde sprunget ut av Vårt Land, med det som følge at avis og konsern var så viklet inn i hverandre at det var umulig å forstå hvem som gjorde hva for hvem.»

Etter hvert ble ting vanskelig. Hun skriver at barna forsto at noe var galt da mamma begynte å miste ting i gulvet.

«(...) selv om jeg gikk inn i jobben med en formell kontrakt og klart mandat, brøt jeg nok med de uformelle forventningene hos administrasjonen. Jeg fikk høre at jeg var en "skuffelse".»

Mathisen forteller i sitt essay at merkelig nok var det fantastisk morsomt å jobbe i Vårt Land hele denne perioden. Hun skriver også at hun noen ganger lurer på om hun burde skamme seg etter å ha fått sparken i full offentlighet. Men, nei, hun skammer seg ikke: «Jeg kjenner meg heldigvis mer ydmyk enn ydmyket.»

Lese hele essayet «Ut av Vårt Land» i Morgenbladet.