Påtalemyndigheten tapte Gunnarsson-saken i Asker- og Bærum tingrett, men Piirojoa-saken lever videre på fjerde året uten at Raijo Piiroja er tiltalt, slik det ofte opplyses i media. Saken ble først omtalt i mediene i 2009, avsluttet av Skatt øst i 2010 og gjenåpnet av politiet 13. desember 2011.
Politiet og Aftenposten
Det er betenkelig av politiet å utlevere dokumenter i en pågående straffesak uten påtegning og klausulering til en av landets største aviser, særlig fordi det er i strid med påtaleinstruksen § 16-5 der det heter: “Er utlånsbegjæringen begrunnet med at dokumentene ønskes benyttet som bevis i en sivil tvist, jf. tvisteloven § 21-5, kan de bare lånes ut etter begjæring av vedkommende domstol.” Det er også et brudd på EMK artikkel 6, som gjelder retten til en rettferdig rettergang.
Aftenposten felles av PFU
14.desember 2011 fastslår altså Aftenposten, ved journalist Marius Vik at ”Ny millionutbetaling granskes”. Det påstås at jeg i mars 2008, samtidig som jeg var i retten i Mikel-saken, og som noe av det siste jeg gjorde før jeg sluttet i FFK i april 2008, inngikk en avtale med det svenske firmaet Sport Invest GMBH verdt en million kroner. Aftenposten påstår at Barsom-kontrakten minner veldig mye om Piiroja-kontrakten, som politiet og Skatt øst mener representerer en skatteunndragelse. (Abgar Barsom er tidligere FFK-spiller, red.anm.)
19. juni 2012 fastslår Pressens Faglige Utvalg at Aftenposten har brutt god presseskikk for manglende dokumentasjon av beskyldningene og mangel på samtidig imøtegåelse. Avisen har brutt de to mest grunnleggende prinsippene i journalistikken.
Utvalget uttaler: “I lys av mangelen på en samtidig kommentar fra klager, mener utvalget også at Aftenpostens kildegrunnlag og dokumentasjon ikke var tilstrekkelig”. I tillegg mottar jeg i ettertid en beklagelse fra styret i Norsk Presseforbund for PFU sekretariatets håndtering av saken. Aftenposten ga blaffen i selvjustisens sterke anmodning om at den innklagede avisen skal forsøke å komme frem til en minnelig ordning med klageren. Avisen overholdt heller ikke svarfristene, men uten at PFU-sekretariatet grep inn, slik det skal etter vedtektene. Beklagelsen fra NPs styre er oppsiktsvekkende, særlig fordi Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd er PFUs leder.
Ytringsfriheten mot enkeltmennesket
Jeg tapte saken i Oslo tingrett, selv om det kom klart frem i retten at jeg overhodet ikke hadde hatt noe å gjøre med Barsom-kontrakten, slik Aftenposten feilaktig beskylder meg for. Dommen sier mye om hvilket vern ytringsfriheten gir media kontra enkeltmenneskers personvern. Dommen er en advarsel til alle enkeltpersoner som vil forfølge en sak mot media, da de fleste ikke har råd til å bære saksomkostningene ved tap.
Retten fastslår at Aftenpostens beskyldninger er en ærekrenkelse fordi de er egnet til å skade mitt omdømme. Men siden journalisten verken har opptrådt uaktsomt eller rettsstridig, kan ikke Aftenposten dømmes til å betale oppreisning. Til grunn for rettens rettsstridsvurderingen ligger premissene i skadeerstatningsloven § 3 - 6 a (som ennå ikke har trådt i kraft).
Det er selvfølgelig ikke vanskelig å være enig med retten i at mulig skattejuks i en fotballklubb er av “allmenn interesse”. Men dette argumentet kan ikke ha selvstendig kraft når det journalistiske håndverket er så dårlig at det vanskelig kan sies at beskyldningene “hviler på et fyllestgjørende faktagrunnlag”, at journalisten derfor har “vært i aktsom god tro”. Jeg er heller ikke “gitt adgang til imøtegåelse av beskyldningene”, men måtte selv kontakte avisen for å få inn et tilsvar.
Hvis rettens krav til journalistisk metode og kildekritikk skulle vært normen, hadde det stått dårlig til med norsk presse. Det er verken mulig å fastslå at jeg har inngått Barsom-kontrakten fordi jeg er oppført som kontaktperson på fakturaen, eller fakturaen beviser at kontrakten representerer en skatteunndragelse.
Kildekritikk
Kildekritikken forutsetter at journalisten først undersøker hvilken type dokument man står over for (faktura eller kontrakt), hva fakturaen forteller (utbetaling av penger, men ingen ting om mulige skatteunndragelser) og hvem som er ansvarlig for fakturaen (den som har attestert fakturaen, er beviselig ikke meg).
Avisen hevder den forsøkte å innhente en samtidig imøtegåelse, men retten sier at forsøket var for dårlig. Det er lett å forstå ut fra tolkningen av Vær Varsom-plakaten. Retten legger stor vekt på at jeg kom til orde kort tid etter at krenkelsen var publisert, noe som skjedde på mitt initiativ. Når jeg i tillegg var fjernet fra jobben i FFK, var fratatt alle fullmakter, hadde ingen tilknytning til miljøet og i tillegg var sykmeldt, er det grunn til å spørre om retten kan gå god for at journalisten var i “aktsom god tro” da han publiserte de alvorlige beskyldningene mot meg. Fordi journalisten opererte med anonyme kilder (utover fakturaen), var retten ute av stand til å vurdere om journalisten hadde kompetente og relevante kilder det ikke var grunnlag for å etterprøve.
Dessuten fremsatte Aftenposten en usann opplysning da avisen hevdet at den omtalte avtalen var under etterforskning. I den samme artikkelen uttaler skattemyndigheten at den ikke kjente til avtalen på publiseringstidspunktet. Med mindre skatteetaten selv er Aftenpostens kilde.
I tiden etter dommen i Oslo tingrett, er jeg blitt invitert til å holde foredrag om saken i flere medier og på Institutt for journalistikk. Jeg opplever at journalister ikke oppfatter dommen som en seier for ytringsfriheten eller journalistikken, men tvert imot som et signal om at de kan slippe unna selv om reportasjene både mangler dokumentasjon av fakta og samtidig imøtegåelse, to av journalistikkens bærebjelker. Dommen må være svært urovekkende for medienes troverdighet. Jeg har forøvrig anket saken til lagmannsretten 3.oktober, men det er uvisst når saken kommer opp.
Manipulering av dokumenter
I tingretten opplyste journalist Marius Vik at han mottok fakturaen fra sin kilde i FFK dagen før publiseringen 14. desember. Det er oppsiktsvekkende at Vik går så langt i å identifisere sin kilde, og like oppsiktsvekkende er det at han erkjente å ha ”svartet” ut det som var skrevet for hånd på fakturaen før han scannet fakturaen (han jobbet hjemme fra)og sendte den til redaksjonen. Aftenposten presenterte derfor en faktura (omtalt som avtale i avisen), der følgende informasjon var fjernet av journalisten: ” Aktivere 1.500.000, Barsom-kontrakt kommer”. I tillegg ble mottakers referanse svartet ut.
Marius Vik og Aftenposten skjulte at saken omhandlet kr.1.500.000, ikke kr.1.000.000 som det opplyses i artikkelen, at pengene var aktivert i FFKs regnskap på Abgar Barsom, at det fantes enda en faktura på kr. 500.000 og at det fantes en kontrakt.
Journalisten skulle naturligvis ha undersøkt hva beløpet på kr.1.500.000 representerte, hvem som stod som referanse på faktura nummer to, hvem som attesterte utbetalingen, hva som stod i kontrakten mellom FFK og Sport Invest Gmbh og hvem som hadde underskrevet kontrakten. Journalist Marius Vik, Aftenposten og avisens advokat Jon Wessel Aas har hele tiden vært klar over hva avisen har skjult for sine lesere, og de unnlot å opplyse dette i tingretten. Verken jeg eller min advokat, var klar dette forholdet da vi var i tingretten. Manipulasjon av dokumentasjon for å bevise sin hypotese, bør neppe være beskyttet av ytringsfriheten.
I en artikkel 22.desember 2011 med tittelen ”Alle skylder på alle i FFK”, presenterer forøvrig Aftenposten fakturaen uten sladding. Da jeg forleden holdt foredrag om saken for 15 journalister på et IJ-kurs, var de åpenbart sjokkerte over at Aftenposten, med noen dagers mellomrom, har presentert det samme dokumentet i to ulike ”forkledninger”. Først da jeg krevde tilsvar i Aftenposten, der jeg avviser at jeg har hatt noe med Abgar Barsom eller Sport Invest GmbH å gjøre, ser avisens ledelse alvoret i saken, og publiserer fakturaen i sin helhet.
Et interessant spørsmål er om det virkelig er noen i FFK som er kilden til Marius Vik, slik han påsto i retten, ettersom han mottok fakturaen på det tidspunktet politiet hadde beslaglagt FFKs dokumentarkiv, alle elektroniske dokumenter, de ansattes datamaskiner og klubbens dokumentserver. Det er lite sannsynlig at en kilde innen FFK hadde dette dokumentet lagret hjemme, for så å sende det til Marius Vik, samme dag som hele klubben stod på hodet.
Skattemyndighetene, politiet, påtalemyndigheten, Marius Vik og Aftenposten har spilt et høyt spill i Piiroja-saken.
(Journalisten kontaktet Aftenposten for å høre om de har kommentarer til Andersens kritikk. Ansvarlig redaktør Hilde Haugsgjerd opplyser at i den grad det måtte være fakteafeil eller skjev framstilling av saken i Morgan Andersens kommentar, ønsker ikke avisen å gå i polemikk eller diskutere dette nå. Grunnen er at tingrettens kjennelse er anket og at partene dermed står foran en ny runde i retten.)
