NRK-korrespondent Veronica Westhrin foran den amerikanske kongressen i Washington D. C. Foto: Privat
NRK-korrespondent Veronica Westhrin foran den amerikanske kongressen i Washington D. C. Foto: Privat

MORGENRUTINEN:
NRKs USA-korrespondent Veronica Westhrin irriterer seg over «hamsterhjulet» i norske medier

Det rareste hun har opplevd var da statsministeren stoppet henne i gangen på Marienlyst.

Publisert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Veronica Westhrin er utenrikskorrespondent for NRK i USA.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe. Svart. Store mengder.

– Hva har du på nattbordet?

– Haha. Det er en av de tingene jeg ikke har fått ordnet meg her i USA ennå. Jeg sover fortsatt på en madrass på gulvet. Ved siden av «senga» ligger en haug med barnebøker. Ellers holder jeg på med «Tante Ulrikkes vei», selv. Tør ikke si når jeg begynte. Har som mål å fullføre neste ferie.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Tenke jobb gjør jeg vel dessverre døgnet rundt. Jeg har alltid mobilen på. Det første jeg gjør når jeg våkner er å gå gjennom alle e-postene som har kommet i løpet av natten for å danne meg et bilde av hvordan dagen vil bli. Jeg håper alltid å våkne litt før de andre i huset, så jeg rekker å svare på flest mulig. Det kan være massivt. Nyhetsbrevet fra Axios er et must. Så går jeg inn på nettavisene, New York Times (NYT), Washington Post og et par andre her - om jeg har tid. Jeg sjekker også kjapt ut hva som preger forsidene hjemme hos NRK og VG.

– Lykken er å få tid til en kaffekopp og papiravisa til NYT. På vei til jobb hører jeg på podcasten «The Daily» av Michael Barbaro. På kveldene titter jeg innom CNN og Fox News. Ved ledige stunder går jeg inn på lokalavisa hjemme, Kragerø Blad Vestmar. Der skjer det ikke så mye, så det holder å titte innom en gang i uka.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Endelig full likestilling! Nå tjener kvinner like mye som sine mannlige kolleger.»

– Hvor leter du etter gode saker?

– Jeg tror på samtalen mellom mennesker. Jeg blir inspirert av folk rundt meg, og forsøker å lære noe av alle jeg møter. Jeg har tråkket nok rundt i gangene på Stortinget til å vite at det ikke er der ideene til de beste nyhetssakene nødvendigvis dukker opp. For meg har det alltid vært viktigere å tenke motsatt: å lage saker som får politikerne til å få øynene opp. Ellers har jeg laget mange saker basert på offentlige dokumenter som jeg har funnet i postlistene.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Akkurat nå, Alexandria Ocasio-Cortez. Hun er et friskt pust her i Washington D. C. Jeg forsøkte å få et intervju med henne under valgkampen, men ingen her bryr seg om å snakke med en reporter fra lille Norge. Kanskje det er håp nå som hun har blitt valgt inn i Kongressen og flytter hit. Uavhengig av partitilhørighet, synes jeg det er noe forfriskende med unge idealister som ikke er redde for å tale den etablerte makten midt i mot. Vi trenger nye stemmer – og vi trenger forskjellige stemmer.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– En genuin interesse for å snakke med folk. Alle slags folk. Og stå-på-vilje. Jeg gir meg ikke, er nysgjerrig, og mener en ikke må glemme en kritisk inngang til det meste. Som statsviter er jeg opptatt av politikk og det å forstå sammenhengene og mekanismene bak det som skjer. Politikk handler om folk og om din og min hverdag. Mange jeg snakker med sier de ikke er opptatt av politikk. Men så begynner vi å snakke, og så viser det seg at de så absolutt er interessert i politikk. De er bare ikke interessert i spillet. De er interessert i sakene. Alt er jo politikk. For oss journalister er det viktig å lage saker som engasjerer dem.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Hm, det er et vanskelig spørsmål. Det har vært mye moro. Det rareste er kanskje å møte en statsminister tilfeldig i gangen på NRK som kommer bort, tar meg i hånden, bukker, og sier alvorlig foran en rekke forbipasserende: «Du er en dyktig journalist». Folk som var i den gangen syntes nok seansen var noe merkelig.

– Det hører med til historien at jeg dagen før hadde blitt skjelt ut av rådgiveren – med statsministeren støttende på siden – foran en haug kolleger i NRK. De hadde nok litt dårlig samvittighet…

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– New York Times' arbeid med å kartlegge Trump-familiens økonomi er en type sak som inspirerer. Jeg digger det når medier setter av tid til å undersøke saker grundig. Det er jo vår oppgave å være den fjerde statsmakt. Dette var et fantastisk arbeid av journalistene David Barstow, Susanne Craig og Russ Buettner.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– At vi altfor ofte løper i flokk og at vi ikke setter av nok tid til å dypdykke. At alt for mye ressurser brukes til å holde liv i «hamsterhjulet». Også synes jeg vi kan bli litt for selvsentrerte. Noen ganger virker det som om det viktigste er å publisere en sak raskest. Klarer man å sende en hastemelding ett minutt før konkurrenten er det vill jubel på desken. Min oppfatning er at folk flest ikke kunne brydd seg mindre. De oppdager uansett ikke den saken før en time eller to senere fordi de er opptatt av å undervise våre barn eller pleie våre eldre.

– Også synes jeg at Oslo i alt for stor grad preger samfunnsdebatten hjemme. Er det kø på Ring 3 blir det en sak i nasjonale medier. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet i kø i grenlandstrafikken. Jeg har aldri sett en overskrift nasjonalt om det.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– For oss alle er det å treffe brukerne i en mediehverdag der brukerne i mye større grad enn tidligere shopper enkeltsaker. Jeg har troen på å bruke mer tid på de gode historiene som kan leve videre i lang tid. Sakene må engasjere. Fremtiden er ikke å sitte inne på et kontor og deske det samme som alle andre. Vi må ut og snakke med folk, og vi må lage unike saker som du ikke får andre steder. Bare tenk hvilket potensiale vi har til å fortelle historier fra vårt langstrakte land.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Bildet av utmagrede syv år gamle Amal fra Jemen, som senere døde i flyktningeleiren. Det gjorde inntrykk.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Uff, jeg er avhengig. Jeg har bare klart det de gangene jeg har blitt tvunget til det. Sist gang var vel for nærmere ti år siden da jeg gikk en ukes tid i Andesfjellene i Peru. Et par år etter hadde jeg fem dager i jungelen i Equador uten dekning. Og noen dager da jeg jobbet som frivillig på en øde farm ute på Galapagosøyene. Dette er blant mine beste reiseminner. Jeg tenkte på å legge vekk mobilen i sommer, men klarte det ikke. Kanskje klarer jeg det neste sommer. «We’ll see what happens», som presidenten her sier.

– Når logger du av for kvelden?

– Så tidlig som mulig, men dessverre ofte alt for sent. Morgenradioen hjemme vil jo gjerne snakke med oss korrespondenter, og da blir det fort natta her.