Anne Hege Simonsen er førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag ved Oslomet. Foto: Sonja Balci / Oslomet
Anne Hege Simonsen er førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag ved Oslomet. Foto: Sonja Balci / Oslomet

MORGENRUTINEN:
Anne Hege Simonsen blir imponert, lykkelig og håpefull av norsk utenriksjournalistikk

Var en akademisk journalist og er blitt en journalistisk akademiker.

Published   Updated

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Anne Hege Simonsen er førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag ved Oslomet – Storbyuniversitetet.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Te! Mitt ekteskap er fundert på lapsang souchong som mannen min lager før jeg står opp.

– Hva har du på nattbordet?

– Alt for mye har hopet seg opp der. Mulig det er pinlig å si det, men akkurat nå leser jeg omsider bind to av Knausgårds «Min kamp».

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Jeg er et utpreget B-menneske, så hvis jeg skal tenke er det best å vente til etter lunsj. Men jobb er jo heldigvis mer enn tenking. Om morgenen er jeg avhengig av Nyhetsmorgen på P2, samt Aftenposten og Klassekampen. På papir.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– At klimakrisen er avverget, at fotojournalistfenomenet Shahidul Alam fra Bangladesh er satt fri og, på litt lavere nivå, at boka mi om Marie Hamsun nomineres til et eller annet. Jeg har aldri vært nominert til noe, så det hadde vært gøy.

– Hvor leter du etter gode saker?

– Jeg er jo forsker og journalistlærer, så mine «gode saker» er sjelden dagsaktuelle. Men både i forskning og journalistikk kan en finne mye bra stoff i samfunnets randsoner, altså der hvor rampelyset ikke står på hele tiden.

– Ellers har jeg nettopp vært med på et kurs der førsteklassingene våre på journalistutdanningen lager sine første nyhetssaker, og det har vært oppløftende å se hvor engasjerte de har vært og hvor mye forskjellig de har hatt på blokka. De har skjønt at det ikke bare er i Facebook-feeden det skjer ting.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Jeg kunne ha god lyst til å tappe hodet til Thomas Hylland Eriksen akkurat nå. Han er en klok mann som offentligheten trenger.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg innbiller meg at jeg er flink til å forstå komplekse sammenhenger og til å formidle dem relativt forståelig. I alle fall når jeg skriver. Men det er et litt tveegget. Jeg var en akademisk journalist og er blitt en journalistisk akademiker.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Jeg synes veldig mye er gøy, så det er vanskelig å gradere. Og det aller rareste tror jeg at jeg skal holde for meg selv.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Jeg sitter i Internasjonal Reporter-juryen og hvert eneste år blir jeg imponert, lykkelig og håpefull takket være all den gode utenriksjournalistikken som produseres i norske redaksjoner.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Lettvintheter på nyhetsplass er alltid irriterende. Som overdreven dekning av hvem som ligger med hvem i og mellom ulike realityshow. Eller når uinteressante politiske motsetninger trekkes etter hårene. Jeg vil gjerne bli både informert, klok og underholdt av mediene, men de greiene der er bare støy.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– En av de flinkeste studentene vi uteksaminerte i fjor jobber nå med å selge kondomer, fordi det var en fast jobb. Det er et tap for offentligheten når flinke folk enten ikke får jobb, eller slutter som journalister etter få år fordi arbeidsoppgavene deres blir for mekaniske, ensomme og lite utviklende.

– Det er også bekymringsfullt når man er eldst i redaksjonen som 40-50-åring, og i det hele tatt når alle blir for like. Omstilling og nedbemanninger har mange steder ført til et selvtillitstap som er farlig i en tid der journalistikk som fagområde og samfunnsinstitusjon er under angrep fra mange hold. Uansett i hvilken ende av fagfeltet vi befinner oss i må vi jobbe for å styrke og beskytte journalistikken som en viktig samfunnsinstitusjon og en kreativ, menneskeskapt virksomhet.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Jeg er veldig forelsket i Katinka Hustads fire minutter lange portrett av den kinesiske ungjenta Mei, som bare ser foreldrene sine en gang i året. Dette er en vakker og fortettet migrasjonsfortelling som berører sterkt, og som Katinka velfortjent har vunnet priser for. Den er et par år gammel, men kan ses igjen og igjen.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Tja. Når jeg sover bruker jeg den bare som vekkerklokke. Mobilen er blitt alt jeg hadde lovet meg selv at den ikke skulle bli, den er min viktigste enkeltdings.

– Når logger du av for kvelden?

– Jeg logger av om ettermiddagen og så logger jeg på igjen i 20-21-tiden om kvelden. Men jeg er selektiv, ellers ville jeg ikke fått gjort noe.