– Jeg er «old school» og av en eller annen grunn liker noen å snakke med meg, sier VGs USA-korrespondent Robert Simsø. Foto: Thomas Nilsson / VG
– Jeg er «old school» og av en eller annen grunn liker noen å snakke med meg, sier VGs USA-korrespondent Robert Simsø. Foto: Thomas Nilsson / VG

MORGENRUTINEN:
«Du ser ut som en kosebjørn man har lyst til å betro seg til, helt til man blar opp de to sidene i VG dagen etter»

VGs mann i New York vender hjem.

Publisert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Robert Simsø er avtroppende USA-korrespondent for VG. Nå vender han hjem til Norge.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe. Det blir rundt 15 om dagen.

– Hva har du på nattbordet?

– Mobilen, en powerbank og de brukte linsene som skal kastes.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Det starter i det jeg våkner. Sjekker Twitter-feeden fra de timene jeg sov. Så kjapt innom VG. no for å vite hva vi mener er viktigst nå.

-Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Jeg har alltid hatt lyst til å få en «Derfor ble det slik».

– Hvor leter du etter gode saker?

– De beste sakene får du alltid på den reportasjen du er på. Tips til en ny sak, en ny problemstilling, direkte fra kilder som står oppe i det.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Tja, Donald Trump, men ikke i en formell setting, men på en golfrunde, inn og ut av golfbilen og på banen i fire timer, inkludert lunsjen etterpå. I formelle settinger makter ingen å målbinde ham eller å få svar på det som er viktig og alvorlig.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg er «old school» og av en eller annen grunn liker noen å snakke med meg. Daværende RBK-trener Ola By Rise sa en gang noe sånt som at «du ser ut som en kosebjørn man har lyst til å betro seg til, helt til man blar opp de to sidene i VG dagen etter».

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Mange av de eksklusive intervjuene VG fikk med verdens største film- og musikkstjerner mens jeg var London-korrespondent ga minneverdige øyeblikk. Jeg var for eksempel 20 minutter alene med Beyoncé på hennes hotellsuite i 2007. Enormt profesjonell. Intet spørsmål var for dumt.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

Daniel Dale har gjort det til sitt liv og yrke å faktasjekke hvert ord som kommer ut av Trumps munn. Jeg har enorm respekt for den dedikasjonen det krever.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Det har vært en utvikling i titler på nett hvor det er umulig å forstå hva saken handler om. Det er greit hvis det er skikkelig journalistikk når jeg har klikket. Er det møl, blir jeg sint.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Det fins et utall. Men internt i bransjen må vi oppsøke folk mer der de bor, skrive av hverandre mindre, og spørre oss selv: Er det vi presenterer på denne nettfronten et godt bilde på hva som skjer i verden i dag?

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Bildet av de to druknede immigrantene fra El Salvador, Oscar og hans datter Valeria, som prøvde å svømme inn i USA. Jeg har sett grusomme ting selv i de 40-50 reportasjene vi har laget om den nåværende grensepolitikken.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Som USA-korrespondent knapt noen minutter. Snittbruk på den i forrige uke var 9 timer og 50 minutter per dag. Det er jo bare trist.

– Når logger du av for kvelden?

– Det første året i NYC var det 01-02. Det siste året rundt midnatt. Nå skal jeg prøve å sove litt mer.