– Jeg ble slått og hengt opp ned

– Jeg ble rørt og egentlig sjokkert over at norske journalister tenkte på meg. Jeg er jo ikke medlem av journalistlaget en gang, og regnet ikke med at andre enn mine kolleger ved det internasjonale pressesenteret i Oslo, NIPS, ville bry seg, sier Ammar Al Hamdan.

Støttemarkering

Al Hamdan er norsk statsborger med irakisk-palestinsk bakgrunn. Han ble tatt til fange 7. mars sammen med tre kolleger, Lotfi Al Masoudi, Ahmad Val Ould Eddin og Kamel Al Tallou, i nærheten av den nordvestlige libyske byen Zintan. En gruppe i sikkerhetspolitiet underlagt Saif al-Islam Gaddafi, diktatorens sønn, sto bak.

I starten ble journalistene holdt isolert i en militærbase i utkanten av Tripoli, før de ble flyttet til et annet sted i byen. Fotografen ble tilsynelatende løslatt 31. mars, men arrestert på ny etter bare fire timer. Siden kom det flere varsler om snarlig frigivelse, men først etter seks ukers fangenskap, internasjonalt press og intens diplomatisk innsats, ble Al-Hamdan satt fri.

Les også: – Vi gjør alt i vår makt

               – En emosjonell og fin støttemarkering

               – Vi håper til det siste

               På vei hjem fra Libya.

Underveis hadde blant annet 150 deltatt på støttemarkering i Oslo, i regi av NJ, Presseforbundet, Redaktørforeningen og International Press Institute. I september overrakte videofotografen NJ en gave fra Al Jazeera som takk for støtten.

– Jeg fikk vite om demonstrasjonen fordi etterretningsfolkene ble sinte. De slo meg og spurte “hvorfor kjemper så mange hvite folk for deg? Det var tydelig at dette plaget dem, så jeg må vel være glad for at det ikke var enda flere i demonstrasjonen, smiler Al Hamdan, som understreker at han tror solidaritetsaksjonene hadde betydning.

Trakk i trådene

Al Jazeera brakte daglige kampanjesaker om journalistene som var arrestert i Libya. Dekningen på nett og TV la press på regimet. Videofotografen berømmer også myndighetene i Qatar, UD, Jonas Gahr Støre og ikke minst statsministeren i Tyrkia, Recep Tayyip Erdogan. Det var de som trakk i trådene som ga en lykkelig løsning.

– Hvorfor ble dere arrestert i første omgang?

– Folk i Midtøsten elsker Al Jazeera, men regimene hater oss. Gaddafi hadde erklært oss som statsfiende. Vi hadde derfor bestemt oss for ikke å si hvor vi jobbet. Jeg sa jeg var der for norsk presse, men de ble mistenksomme og vi ble beordret inn i en bil og fraktet til basen utenfor Tripoli. Det var forresten det første stedet norske bombefly bombet.

Det skjedde mandag 19. mars, bare fire timer etter at fangene ble flyttet inn i sentrum av byen. Fotografen sier de ble flyttet nettopp fordi libyerne visste basen ville bli bombet.

Bind for øynene

Al Hamdan forteller at de vanlig ansatte i fengselet var greie folk som ikke ville dem noe vondt, og var lei seg for det som skjedde. Men sikkerhetspolitiet var en annen skål.

– Vi hadde hele tida bind for øynene, også under avhør. Jeg ble slått og hengt opp ned. De brukte også voldelige metoder for å få oss til å undertegne på ting. De hadde drept oss med kaldt blod om de ville.

En dag fikk han en telefon i hånden og beskjed om å ringe kona, journalist Yngvild Mortensen. Fotografen forsto da at noe var på gang og at de ville ha forsikringer i Norge om at han var i live.

Tre mi­nut­ter

Tida et­ter­på har gått bra. Han var raskt til­ba­ke i jobb, li­ker ikke å sit­te uvirk­som. Han skal tro­lig til­ba­ke til Li­bya, men fore­lø­pig nøy­er han seg med på skri­ve bok om det som skjed­de og dek­ke be­gi­ven­he­ter på våre kan­ter. Men det ryk­ker litt i rei­se­fo­ten.

– Det skjer jo in­gen­ting i Eu­ro­pa. Og det er vik­tig at vi gir ut­vik­lin­gen i den ara­bi­ske ver­den stor opp­merk­som­het.

Men når det li­ke­vel skje noe i Oslo, slik det gjor­de 22. juli, var Al Jazeeras mann blant de før­s­te på ste­det. Han gikk på gata rett i nær­he­ten, hør­te bom­ben. For­sto hva det var, ring­te Al Ja­zeera og rap­por­ter­te live et­ter tre mi­nut­ter.