Bodde på gata

Paul Weavers hobby var en gang å fotografere, men nå er det blitt hagearbeid. Det er bare ett problem, han bor i blokk og har ingen hage.

– Du har vært i Nettavisen i snart ni år. I løpet av disse årene har avisa vært igjennom noen kuttrunder, og redaksjonen har krympet betraktelig. Men du har ikke bare klart å få bli, du er også blitt fast ansatt. Som fotograf, i en nettavis?

– Jeg har nok vært heldig, samtidig som jeg har jobbet mye. Da jeg via Aetat fikk jobb i Nettavisen, sa jeg ja til absolutt alt. Jeg ville gjøre så mye at de ville oppleve meg som uunnværlig, og kanskje lyktes jeg med det. I hvert fall har jeg fått bli, og den dagen jeg ble fast ansatt følte jeg meg som helt konge. Det var bare helt fantastisk, og dagen feiret jeg med champagne. Det var også først da jeg følte at jeg faktisk var en ordentlig fotograf og hadde lov til å kalle meg selv fotograf.

– Ja, for veien fram til fotografrollen har verken vært rett eller lett for deg?

– Jeg ble født i Blackpool og vokste opp i Midlands, i England. Oppveksten var preget av fattigdom og en kamp for å overleve, og som 16-åring rømte jeg hjemmefra til London. Der falt jeg mellom alle stoler, og i halvannet år var jeg hjemløs og bodde på gata. Det var en tøff tid, men også opplevelsesrik.

– Til slutt fikk jeg plass som lærling i en restaurant og utdannet meg til kokk. Det var da jeg jobbet som det, at jeg fikk kontakt med mange skandinaver og i 1995 også et tilbud om sommerjobb som kokk i Lyngør. Jeg ville vekk fra England, så jeg sa straks ja. Men jobben i Lyngør var et helvete, så jeg flyttet ganske raskt til Oslo, der jeg jobbet som kokk på restauranter i fem, seks år.

– Mens du brukte all fritid til å løpe rundt og ta bilder?

– Nei. Jeg hadde aldri holdt på med foto og hadde stort sett bare hatt engangskameraer og tatt noen få bilder på ferie og slik. Omslaget kom da jeg ble utsatt for en mopedulykke og ødela skulderen. Jeg måtte gi opp kokkeyrket og omskolere meg og gikk derfor på Idefagskole i Tønsberg, samtidig som jeg jobbet litt som webdesigner. Da måtte jeg ta en del bilder, og de på Idéfagskolen pushet meg til å gjøre det i enda større grad. Da ble den store interessen for foto vekket, og fra da ble det min store hobby. Før det altså ble jobb.

– Og i den egenskap, som selvlært fotograf, har du bare jobbet i Nettavisen. Hvor du også er den eneste fotografen. Føles det ensomt?

– Selvfølgelig hadde det vært hyggelig å ha noen kolleger å prate med på jobben, men jeg er heldigvis mye ute og jobber, og da treffer jeg jo mange andre fotografer. Det er heller ikke bare ulempe å være ensom fotograf i en redaksjon. Det gjør også at jeg får alle kremjobbene!

– Hva slags type fotojobber er det du trives best med?

– Jeg liker best å jobbe med hendelser og situasjoner hvor det er litt action. Som eksempelvis konserter, hvor du aldri vet helt hva som skjer. Men årets høydepunkt er likevel poker-NM. Jeg har dekket det som fotograf i seks år, og i løpet av den tida kommet inn i miljøet. De stoler på meg og lar meg jobbe fritt, samtidig som det er et veldig trivelig arrangement å være på.

– Det var kremjobbene. Hva med det du ikke føler du får i Nettavisen?

– Skal jeg trekke fram noe, må det være store arrangementer som OL og fotball-VM. Det skulle jeg svært gjerne være med på, men så langt er vi blitt nedprioritert og ikke fått fotoakkreditering. Det er synd.

– Det er ikke så mange fotografer som bare har jobbet for nett, aldri print?

– Jeg har jo solgt noen bilder til magasiner og blader, men det stemmer at jeg aldri har jobbet i en papiravisredaksjon. Og egentlig frister det ikke så mye heller. Selv om en nettfotograf har deadline hele tida, så virker det ofte som at VG- og Dagblad-fotografer som jeg er på jobb sammen med er mer stresset. Deres deadline er jo absolutt, i motsetning til min. Jeg føler også at jobben i Nettavisen, og da spesielt Side 2, gir større frihet og litt mer kreativt rom. Det er lov å bryte reglene mer her enn i papiraviser. Men jeg kunne gjerne tenkt meg å jobbe litt med print, i magasiner, det ville vært spennende!

– Vi har også hørt rykter om at du er populær blant kjendiser og at mange av dem gjerne vil du skal ta bilder av dem?

– Det stemmer kanskje, men jeg tror ikke grunnen til det er særlig mer oppsiktsvekkende enn at jeg har vært ute på mange slike «kjendisjobber» for Nettavisens Side 2. Dermed har mange av dem lært å kjenne meg igjen, samtidig som jeg prøver å la være å legge ut ekle bilder av dem. Det skaper kanskje en naturlig tillit?

– Hva så med å ta bilder til kokebøker og matspalter. Med din bakgrunn som kokk burde vel det passe bra?

– Jeg har fortsatt interesse for mat, men det er noe annet enn å ta bilder av mat. Jeg liker ikke å arrangere bilder og er mer tiltrukket av dokumentarbildet. Og i matfoto er det jo ikke akkurat noe særlig action eller spenning. Du får ikke adrenalinkikk av å ta bilder av mat!