Ole-Harald Nafstad. Foto: Privat
Ole-Harald Nafstad. Foto: Privat

Eventyret om nettnøytralitet

KOMMENTAR: Dessverre lever fortsatt skremselspropagandaen fra internetts barndom, skriver Ole-Harald Nafstad om Aslak Borgersruds Innspill.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over åtte år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Det var en gang… Det hadde vært en passende inngang på Aslak Borgersruds kommentar om nettnøytralitet i Journalisten 7. april.

 For Borgersrud bygger sin medrivende fortelling om nettnøytraliteten på status for diskusjonen i internetts barndom. Den gang, som er så sent som i 2007, skapte Telenor et skikkelig medierabalder da de meldte seg ut av det norske samtrafikkpunktet Nix-en fordi de ikke godtok at også innholdsleverandørene var påkoblet samme internettkryss. 

 Når Borgersrud nå gjenforteller nettnøytralitetshistorier fra fortiden, skjer det kun dager etter at  en plenumsavstemning i Europaparlamentet sikret nettnøytralitetens kanskje største seier noensinne.

 De nye reglene er fortsatt ikke endelig vedtatt, men det er uansett bred enighet om forslag som vil gjøre det forbudt å blokkere eller strupe innhold. Og prinsippet om at alle pakker skal behandles likt.

 Dette er kjernen i prinsippene som innholds- og internettforkjemperne har stått på barrikadene for siden internetts fødsel.

 Umulig i 2007

Borgersruds eventyr om nettnøytraliteten strander imidlertid først og fremst på at internett endret seg vesentlig ved inngangen til dette tiåret.

Fram til da måtte det aller meste av internettrafikken hentes fra tjeneste- og innholdstilbydernes servere, som ofte lå langt unna brukerne.

 Borgersrud mener avtaler der innholdsaktører betaler for å få distribuert innhold utgjør et problem. Nye modeller gjør at det i dag ikke lenger utgjør noe problem.

 Ny teknologi, såkalte mellomlagringsnettverk (på fagspråk forkortet CDN) overtok nå distribusjonen. NRKs Bjarne Andre Myklebust fortalte den gang at NRK hadde klart å levere 30 Gbit/s innhold til brukerne under de største begivenhetene til tross for at de på den tiden kun hadde en 10 Gbit/s linje igjennom samtrafikkpunktet (Nix).

 Under VM i Oslo året etter var strømmemengden NRK leverte til brukerne mer enn tredoblet til 100 Gbit/s. Og skjevfordelingen mellom linjekapasitet og levert innhold har bare fortsatt å øke siden.

 Altså betaler de største innholdsleverandørene nå frivillig tredjeparter som Akamai (og i noen sammenhenger teleaktører) for denne typen mellomlagring.

 Dette er et helt nytt marked og selve grunnlaget for at internett kan tåle dagens eksplosjon av videostrømming på nettet.

 Og dette er også grunnen til at norske innholdsleverandører og netteiere knapt har vært i tottene på hverandre i offentligheten, knyttet til nettnøytralitet, siden 2010.

 Kamp mellom likeverdige parter

 Borgersrud frykter i sin kommentar for fremtida til små innovasjonsselskaper som vil skape neste generasjon innhold eller tjenester.

 Den nye modellen gjør at denne bekymringen er ubegrunnet.

 Det skyldes at konkurransen i det nye mellomlagringsmarkedet vil sikre at de får et tilbud om like god kvalitet som sine langt større konkurrenter til en fornuftig pris.

 At det i skyggen av dette foregår en intens kommersiell kamp mellom nettets virkelige gigantoperatører (såkalte tier 1-operatører, hvor selv Telenor blir smågutt), mellomlagringsnettverkene og et bredt spekter av lokale internettleverandører om hvem som skal skumme fløten, har ingenting med nettnøytralitet å gjøre.

 Det forhindrer ikke store aktører som Netflix å skyve nettnøytraliteten foran seg i kampen for å endre det omtalte markedet til sin fordel.

 (Les Post- og teletilsynets syn på striden mellom Netflix og operatørene)

(Nafstad er journalist i Inside Telecom)

Powered by Labrador CMS