Den store Journalistprisen til Dagbladet

Prisen er på 100.000 kroner å deles ut gjennom Norsk Presseforbund og er finansiert av Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund, NRK, TV 2, MBL og Fagpressen.

Prisen deles ut til en medarbeider eller en gruppe medarbeidere som har gjort en særlig god innsats i journalistikken.

Trude Lorentzen, Eivind Sæther og Adrian Øhrn Johansen fra Dagbladet ble tildelt Den store Journalistprisen 2012 for dokumentaren TOMROMMENE.

Her kan du leseartikkelen og se kortfilmene.

Juryen i år har bestått av Aina Johnsen, Alexandra Beverfjord, Christian Lura, Erling Omvik, Kjell Øvre Helland, Per Edgar Kokkvold og Annette Groth.

I sin begrunnelse for tildelingen skriver juryen at utallige innsalg, reportasjer, artikler og dokumentarer er blitt produsert av både norske og utenlandske medier etter terrorangrepene 22. juli.

“Noen journalister spurte seg selv: Hvordan kan vi møte den største utfordringen av dem alle – å ta tragediens omfang inn over oss? I alle disse skildringene av grusomhet og død, finnes det et annet journalistisk ytterpunkt å søke mot? Finnes det en måte å begripe på?”

To journalister og en fotojournalist dro til Bardu, Sarpsborg og Oslo. Her tok de på seg den vanskelige oppgaven ved å henvende seg til mennesker som står midt i den største krisen. De tre spurte om å få komme inn i det aller helligste til disse menneskene. Tomme jente- og gutterom.

Det resulterte i magasinreportasje og tre kortfilmer.

Juryen skriver om resultatet:

“I dokumentaren slipper vi inn i to gutterom og to jenterom. I et kaos av pokaler og kosedyr, plakater, klær og liv. Fire familier tar imot. Og åpner dørene for journalistene. Til rommene til Andrine Bakkene Espeland på 16, Isabel Victoria Green Sogn på 17 og Andreas Edvardsen og Anders Kristiansen, begge 18 år gamle.

Dokumentaren vil fortelle om hvem de døde var mens de ennå levde. Alle ofrene på Utøya og hjemstedene deres er navngitt. Men hovedfortellingen er om fire levende mennesker. Med håp, drømmer, engasjement og ambisjoner. Rommene og eiendelene deres forteller mye om dem. LP-platene til Andrine, kaffekruset fra Troms fylkeskommune, som Anders var så stolt av. Om skoene til Isabel Victoria - 16 par på sirlig rekke. Ranselen til Andreas, som han så ofte bare slang i gulvet. Foreldre snakker om mange gode minner. Det er lavmælt, det er verdig. Og til tross for de tomme rommene trer menneskene frem.

Den ufattelige tragedien løftes med denne dokumentaren rett inn i hverdagen. Gjerningsmannens drap og ødeleggelser er ikke lenger bare tall og kalde fakta. Ofrene er virkelige og smerten ikke til å bære.

Storheten i dette prosjektet ligger i den enkle ideen. I at det dreier seg om ofrene, og bare dem. I formidlingen av savnet og sorgen. De tre journalistene har vært gode lyttere. De har blitt skjelt ut av dem som mente mediene tråkket over grenser. Og har tålt det.

Etter hvert fikk de komme inn. Til familier som viste en enestående styrke ved å være med på dette. Et verdighetsprosjekt, kalte en av foreldrene det etterpå.

Dette er en dokumentar som gjør vondt. Veldig vondt. Unni Espeland Marcussen, moren til 16 år gamle Andrine, som var den aller siste som ble drept på Utøya, sier det slik:

”Det verste er ikke sorgen over det som var. Verst er sorgen over alt som ikke ble.”