Dags­re­vy­ens sorg­pro­sess

Med det hele litt på av­stand er ti­den inne til å spør­re: Hva gikk galt i Dags­re­vy­en den da­gen Knut Ol­sen døde?

Hvor­for for­lot den­ne re­dak­sjo­nen kol­lek­tivt alle krav til ve­sent­lig­het, kri­tisk dis­tan­se og pri­ori­te­ring av døg­nets vik­tig­ste be­gi­ven­he­ter?

Det var ikke vår kon­ge som døde, ikke Nor­ges stats­mi­nis­ter el­ler en av na­sjo­nens in­ter­na­sjo­na­le navn. Men en dyk­tig og ak­tet ut­øver av fa­get jour­na­li­stikk. Dem er det man­ge av i lan­det, men in­gen som for­tje­ner fem mi­nut­ters topp­opp­slag i vår vik­tig­ste ny­hets­sen­ding.

Vi har vel alle opp­levd å mis­te en nær kol­le­ga i re­dak­sjo­nen. Det mar­ke­rer vi med noen ord fra en over­ord­net el­ler venn, et lys ten­nes, et bil­de set­tes frem, og kan­skje en pro­to­koll til per­son­li­ge hil­se­ner.

Res­ten er pri­vat.

Vi trek­ker da i an­sten­dig­hets navn ikke inn le­se­re, se­ere og lyt­te­re i en slik sorg­pro­sess. Det er dem, i all re­spekt, li­ke­gyl­dig.

NRK/Dags­re­vy­en har en vel­for­tjent høy til­lit i det nor­ske folk. Vi sam­les rundt den når na­sjo­nen ska­kes. Men det er en til­lit som svek­kes ved mis­bruk, som når vur­de­rings­ev­nen svik­ter og jour­na­lis­te­ne skyg­ger for be­gi­ven­he­te­ne.

Med all rett kre­ver vi en mer pro­fe­sjo­nell hånd­te­ring av et na­tur­lig døds­fall, selv om det gjel­der en kol­le­ga i fa­get.

Jeg tar det for gitt at NRKs re­dak­tø­rer for lengst har sendt ut en mel­ding in­ternt: – Slik gjør vi det ikke nes­te gang en jour­na­list går ut av ti­den.