Bjørge Stensbøl mot Esten O. Sæther

(LESERKOMMENTAR:) - Logikken hans oser av selvgod moralisme og forutinntatthet.

Published   Updated

Dagbladet og kommentator Esten O. Sæther er så overbevist om at Erik Tysse er skyldig i bevisst doping, at de lukker spaltene for debatt. Og glatt fraviker journalistikkens viktige rolle som hele idrettens vaktbikkje, for i stedet å bli den sanne vokter av riktig etikk og god moral.

Jeg lurer på om Esten O Sæther tenker på konsekvensene av den kommentar-journalistikken han bedriver, når han ber NIF sørge for at Erik Tysse aldri mer får starte i konkurranser for Norge. I denne saken er det innimellom vanskelig å følge logikken i kommentarene hans. I det ene øyeblikket mener han vi må forholde oss til et internasjonalt regelverk, før han i neste spalte oppfordre NIF til å bryte det samme regelverket og ta fra utøveren muligheten til representere Norge.

Sæther sier i et debattprogram om dopingsaken til Tysse på NRK den 14.10. at hans meninger ”…er ikke viktige.” Da er det forunderlig at han kommenterer saken så bombastisk og ubalansert, gang på gang – uke etter uke. Har han tatt seg bryet med å hente impulser og synspunkter fra den part han rammer, hørt deres refleksjoner og argumenter? Det kalles research. Har han satt seg ordentlig inn i Tysses forsvar? Prøver han å forstå ”motstanderne” og de han omtaler og dømmer? Har han lest begge parters bevismateriale like objektivt? Jeg er usikker, fordi hans logikk så til de grader oser av selvgod moralisme og forutinntatthet.

Ekstra betenkelig er det at da jeg i forrige uke ba om plass (innenfor maks antall tegn på kronikk) for å imøtegå Esten O. Sæthers argumentasjon, ble jeg glatt avvist av Dagbladets redaktører. Samme uken etter med en ny kronikk (ble tilbudt 2000 tegn). Avisen hadde lagt seg på en linje i denne saken, og da var det ikke plass til motforestillinger. Akkurat det minner meg om holdninger fra historiske regimer de færreste ønsker å assosieres med. Jeg anerkjenner selvfølgelig avisens og kommentatoren rett til å publisere egne meninger, men tillater meg likevel å stille spørsmålstegn ved debattformen.

Kommentatorveldet brer om seg, mer og mer i sportsjournalistikken. I de ledende mediene sitter såkalte eksperter på idrett og gir de «sanne», usminkede analysene av det som foregår på scenen og bak i kulissene i norsk idrett. Hva som er rett, og hva som bør være feil og galt. De banker sine meninger igjen og igjen, og på den måten blir også kommentariatet bundet opp og dets profetier blir etter hvert selvoppfyllende.

Etter mitt syn evner flere sportskommentatorer – deriblant Sæther i denne saken - i liten grad å se sine meninger i et større, balansert perspektiv. Kommentatorene gjør seg selv til aktører formet av sitt personlige (livs)syn og verdigrunnlag, men sier i påfølgende debatter at ”min mening er ikke viktig”. Men de hevder sine meninger fullstendig ansvars- og skruppelløst, i spaltene sine og i debattprogammene på tv; like selvsikre og like kvalifiserte til å ha meninger om ”alt” innen idrettens verden.

Svært mange norske sportsjournalister er kunnskapsrike og skriver godt. Norske aviser bruker mye ressurser på sport – for sport selger godt. Men jeg blir mer og mer skeptisk til kommentariatets diktatur.

Vi bør alle ønske å bli utfordret for å utvikle oss selv og også få korrektiver, det skjerpet oss. Og når de av oss som ønsker å bidra til å skape debatter gjennom å skrive kronikker blir sagt i mot, skjerper det argumentasjonen vår. Men slik tenker tydeligvis ikke alle med bildebyline på kommentarspalten sin. I Tyssesaken avfeier Sæther blankt seriøse nasjonale og internasjonale vitenskapsmenn. Mon tro om det er faglig usikkerhet som gjør ham så bombastisk? I Tidsskrift for Den norske legeforening kan en lese en artikkel av Hans Th. Waaler, Harald Siem og Odd O. Aalen med tittelen: ”Kan vi stole på dopingtestingen?” I artikkelens konklusjon skriver forfatterne bl.a. følgende: ”Vi har vist at manglende dokumentasjon av testens validitet gjør en fellende dom urimelig og kan medføre justismord”.

Sterke ord, og jeg kan ikke med mine beste evner forstå at bare det ikke er nok til å skape tvil om dommen mot Erik Tysse. I en moderne rettsstat skal tvilen komme tiltalte til gode, og har forsvaret begrunnet tilstrekkelig tvil, sier straffeprosessloven at tiltalte skal frifinnes. I idrettens justisordning er bevisbyrden snudd på hodet – det er tiltalte som må bevise sin uskyld; ikke påtalemakten som skal fremlegges saken med fordeler og ulemper for tiltalte. I denne saken har Erik Tysse og hans medhjelpere har brukt store ressurser på å påvise tvil. Èn ting er at den dømmende instans ikke har tatt hensyn til dem. Langt verre er det at samfunnets vaktbikkjer så glatt avfeier alt som ”tåkelegging” og ”uvesentlig”.

Det er selvfølgelig et naturlig, menneskelig trekk at en journalist i en ”kriminalsak” stoler mer på politiet og påtalemyndighet – anklageren – enn på tyven, eller i dopingsaker, den såkalte ”juksemakeren”. Samtidig tilligger det etter mitt syn journalister og medier generelt, og meningsbærende kommentatorer spesielt, et ekstra ansvar å tilstrebe at alle forhold ved en slik sak belyses og balanseres.

Ett av mine hovedanliggender i Tysse-debatten har vært at når det reises så stor tvil om en positiv prøve, når eksperten - den som regnes som verdens fremste dopingjeger, professor Werner Franke, avviser blankt at det finnes CERA i Tysses prøve - må det kunne anføres ”tvil” i skyldspørsmålet. I tillegg til Franke har nesten 100 personer, med en Nobelprisvinner i spissen, og alle med relevant vitenskapelig bakgrunn, hevdet at det ikke ble funnet CERA i Tysses prøve. Alle disse fagfolkene hevder med styrke at Tysse er uskyldig dømt. Selv det er altså ikke nok til å skape tvil. Forstå det den som kan.

Disse vitenskapsmennene er overbevist om at den såkalte Roma-analysene – den som felte Erik Tysse - ikke holder mål. Franke mener at selv om man risikerer at enkelte skyldige går fri, må man for en hver pris må unngå at uskyldige blir dømt. Fordi det er et grunnleggende internasjonalt rettsprinsipp.

Dette avfeier Sæther og Dagbladet glatt. Jeg vil hevde denne tvilen i det minste bør føre til at WADAs representanter kommer ut og møter argumentasjonen til disse 94 fagfolkene. Ingen instans innenfor WADA-systemet har til nå kommentert de faglige innvendingene, langt mindre påvist at disse vitenskapsmennene tar feil. Er da rettssikkerheten for utøverne god nok? Her kunne Dagbladet og norsk presse ha bidratt til å få WADA mer på banen, utfordret anklageren på deres egen argumentasjon.

Det blir interessant å følge Esten O. Sæthers argumentasjon videre i saken, for han kommer sikkert tilbake i spalten sin. Spesielt interessant blir det hvis fagfolkene endelig får dokumentert at det ikke var CERA i Tysses prøve. Siste ord er definitivt ikke sagt, langt mindre skrevet.

Bjørge Stensbøl er tidligere leder av Olympiatoppen.