Hvorfor invitere Bannon til Bergen?

Journalisten-redaktør Roger Aarli-Grøndalen skriver at det å bruke tid på Bannon i Bergen er bortkastet.

Muligens har Aarli-Grøndalen rett. For som han selv påpeker er det ikke Bannons menighet som sitter i Bergen, snarere er det folk som tenker som han selv. Slik redaktøren uttrykker seg, kan man lure på om noen av dem i hele tatt egentlig ønsker å høre hva Bannon har å si, eller om interessen bare skyldes et ønske om å oppleve at Aftenpostens flinke USA-korrespondent «takler» han med sine «kritiske spørsmål». Verken Bannon eller Satan er noen idiot må vite.

Det har vært skrevet spalte opp og spalte ned om Norges-besøket. Men jeg har ikke sett én toneangivende avis ta seg bryet med å presentere Bannons politiske og økonomiske argumenter for et norsk publikum. Er ikke det litt underlig? I stedet har den fjerde statsmakt mesket seg med det reneste sprøyt og vås om hvem denne fyren er, og hva han står for.

Aftenposten satte tonen da de på lederplass sammenliknet Bannon med islamisten Ubaydullah Hussain – en mann som er blitt dømt for hatefulle ytringer mot jøder, trusler mot journalister, tilknytning til IS og to tilfeller av rekruttering til terror. Og slik fortsatte det i jevn dur: Morgenbladets Mohamed Abdi påsto at Bannon ville nekte han «rett til å eksistere». Spaltisten Bjørn Stærk fulgte opp med en antydning om at Bannon hjalp til med å bygge Europa på minoritetenes «knuste kropper». Bergensavisens Dag Bjørndal la uten videre til grunn at Bannon er «høyreekstrem» og en «talsmann for grupper som ønsker hvit makt i USA». VG-journalist Shazia Majid nøyde seg med å etterlate inntrykket av at han er en konspirasjonsteoretiker som snakker om «Deep state». Det finnes flere eksempler.

Den som tar seg bryet med å høre Bannon snakke foran The Oxford Union Society, eller debattere mot Lanny Davis i Praha (begge lett tilgjengelig på Youtube), vil antakelig forstå at denne mannen ikke er i nærheten av det inntrykket mediene etterlater om han. Fortsatt har vi til gode å se et innlegg som tar utgangspunkt i Bannons måte å forstå samfunnet. Enkelte kan i sin raushet, eller i sin tro på ytringsfriheten, strekke seg så langt som til å mene at fyren burde få lov til å snakke, men alle er selvsagt nøye med å få frem at man selvsagt ikke deler hans politiske syn på noen måte (hva nå enn det måtte være).

Bannons Oslo-foredrag ble utsolgt på rekordtid. Hvorfor går folk mann av huse for å høre en person som er «så intellektuelt svak at han er bortkastet å lytte til», som en engelsk jussprofessor formulerte det til Aftenposten? Og hvorfor står folk regelrett i kø for å advare oss mot meningene hans hvis det er slik redaktøren påstår; at Bannon er gårsdagens nyhet?

Roger Aarli-Grøndalen skriver om Bannon at «fake news-retorikken er der fremdeles, det samme er forsøket på å gjøre tradisjonelle medier til en felles ytre fiende». Enkelt og greit. Problemet er bare at man kan si nøyaktig det samme om de tradisjonelle medienes behandling av Bannon. Løgnhistorene om ham får sirkulere fritt, og de har åpenbart gjort han til en felles ytre fiende.

Kanskje er Bannon relevant også i en mediesammenheng som Aarli-Grøndalen ikke ser