Jeg sutrer ikke! Det jeg kan derimot snakke om er den stygge og nakne sannhet om å ha minoritetsbakgrunn og prøve seg i norske medier. Om hvorfor jeg, selv om jeg er imot kvotering av noe slag, støtter NRK-ordningen for å rekruttere flere journalister med minoritetsbakgrunn gjennom FleRe.
For snart 16 år siden satte jeg foten på norsk jord, et land jeg aldri hadde hørt om før en uke i forveien. Og her skulle det bli hjemme.
Språket læres og planene legges. Målet er fortsatt det samme, å bli journalist når jeg blir stor. Det er jo det eneste jeg har drømt om fra jeg var en liten jente midt i svarteste Afrika.
Høyere utdanning tas, og snart har jeg et års engasjement ved siden av studiene i studentavisen Under Dusken i Trondheim.
Jeg prøver lykken og får et stipendiat i Norges første flerkulturelle avis Utrop. Samme året, sommeren 2008, lander jeg det som på daværende tidspunkt er den største fisken i mitt profesjonelle liv: et sommervikariat i VG! Jeg dør nesten av lykke, men mest av undringen. Er dette mulig, kan jeg være så nær å nå drømmen?
Samme år, høsten 2008, får jeg en telefon som setter videre kurs for meg: Jeg er blitt valgt ut blant hundrevis av søkere til et 6-måneders vikariat i NRKs prosjekt FleRe; et flerkulturelt opplegg som satser på å få inn flere journalister med minoritetsbakgrunn. Dette var mitt tredje forsøk.
Den høstdagen står fortsatt klart i minnet, fordi det er samme dag en viss afro-amerikansk mann med et navn like rart som mitt, ble valgt som president i verdens mektigste land.
Overraskelsen er stor, drømmen enda større. Mulighetene virker uendelige. For dette symboliserer jo hva innvandrere kan få til i dette landet.
Vi læres opp og trenes. Kampen om jobb etter opplæringen er beinhard.
Så det er med stor undring jeg følger med og diskuterer med den godt etablerte Aftenposten-journalisten Mala Wang-Naveen på Twitter. Litt senere leser jeg i Journalisten om hennes oppfatning av situasjonen for minoritetsjournalister I Norge, FleRe-prosjektet, og det hun ser på som kvotering.
På meg virker det som Wang-Naveen mener at vi som har vært med og mange som fortsatt kjemper for å komme inn i FleRe, ikke kommer inn fordi vi fortjener det, er talentfulle eller kvalifiserte til det, men fordi en eller annen god fe på Marienlyst har syntes synd på de stakkars innvandrerne og deres etterkommere.
De som har snakket høyt om deres situasjon og opplevelser de møter i leting etter journalistjobb, kaller det sutring og lurer på hvorfor noen vil gjerne gjøre seg til “B-journalister”.
Nei, Mala, det er ikke sutring når jeg, og mange andre som har opplevd, fortsatt opplever å bli diskriminert på grunn av opprinnelsen, hudfargen, språket og mye annet. Vi peker på et reelt og høyt eksisterende problem.
Det er ikke vi som har gjort oss til B-journalister, det er det kollektive Medie-Norge som gang etter gang gjør oss til mindre enn det vi egentlig er.
Siden oppstarten i 2007 har de fleste, om ikke alle som er tatt med i FleRe høy utdanning. Og i motsetning til hva mange måtte tro, det er ikke alle som ansettes og de kjøres ikke forbi noen.
Jeg er selv ikke begeistret for noen form for kvotering, men hva skal man gjøre når det er en så tydelig markant underrepresentasjon av journalister med minoritetsbakgrunn i norske medier? Er det meningen at vi ikke skal få en håndstrekning? En ting skal jeg fortelle alle som tror FleRe-deltagere ikke fortjener plassen sin: Vi jobber dobbelt, noen ganger trippelt så mye som våre etniske norske kolleger for å bevise at vi fortjener å være der. Vi ser blikkene, vi hører hvisking i korridorene. Vi vet hva som blir sagt om oss, men hva annet kan vi gjøre?
Ofte kjemper vi mot barn, nieser, nevøer og kjærester av andre journalister. Er det rettferdig da? Kan man da si at de som er kommet inn ved hjelp av bekjentskap og slektskap er bedre rustet enn oss som er kommet inn gjennom et prosjekt som FleRe?
Saken er ikke å se på FleRe som årsak til et onde, men heller se på og finne ut hvorfor FleRe finnes i dagens Norge. Det er en skam at et prosjekt som FleRe i det hele tatt eksisterer i dag. Men jeg ser ingen som kommer med andre løsninger.
Til tross for innsatsen og ressursene som ble brukt på meg i min tid i NRK, valgte ingen av redaksjonene jeg søkte meg til å ansette meg på grunn av “aksenten” og såkalt “pronomentrøbbel”.
Siste dråpe som fikk meg til å innse at jeg aldri kommer til å få meg journalistjobb i Norge kom høsten 2010. Etter nesten to år i NRK, rådet en redaktør på et distriktskontor etter et jobbintervju meg til å “skaffe meg flere norske venner for å bli bedre i norsk”. Dette var i organisasjonen som mange tror gir oss forhåndsrett til jobber fremfor “bedre kvalifiserte” journalister som mange tror er forbigått av FleRe-deltagerne.
Så istedenfor det blå kortet rundt halsen med mitt bilde og NRK på hjemme i Norge, har jeg en rød med BBC på langt unna alt som er mitt hjerte nært, hjemmet mitt, familie og venner.
Men min “lykkelige journalistslutt” gjelder ikke alle. Jeg har mange gode venner som fortsatt drømmer om å jobbe i Medie-Norge, men som ikke får det til. Fordi det rett og slett ikke er mulig. Det er veldig få yrker/bransjer som diskriminerer de “ukjente” og”uvanlige” i samme grad som norske medier.
Virkeligheten er dessverre aldri like pen som vi maler den.
