Pressens Faglige Utvalg (PFU) har onsdag oppe til vurdering om NRK brøt god presseskikk og etiske retningslinjer for sin programvirksomhet da allmennkringkasteren tilbød sitt brede publikum å le av en jødesvinvits her på sensommeren, samt å følge denne latteren opp ved å oppfordre oss til å tagge en jøde.
Det som er PFUs særlige oppgave å svare på er dette: Er det rom for Holocaust-humor i en NRK-sammenheng? Av dette slaget? De ansvarlige må selvsagt kjenne til de historiske sammenhengene, vite hva referansene er for at denne grusomhetens ironi skal virke (på hvilken måte og hvorfor ligger i et mørke som underholdningsavdelingen og NRK-ledelsen selv må prøve å kaste et lys over på en intern fagdag).
Hva assosierer vi til? Vi assosierer selvsagt umiddelbart til gule jødestjerner på de utvalgtes rygger og etter hvert trer andre bilder frem for vårt indre øye; de taggemerkene av noen innbrente blå siffer på barns, kvinners og menns underarmer som effektivt bekreftet at bærerne var sortert ut, klare til å bli ekspedert inn i gasskamrene og tilintetgjørelsen.
PFU må altså nærmere bestemt avgjøre, på denne konkrete bakgrunn, om NRK med dette har brutt de presseetiske regler som gjelder her til lands, jamfør punkt 4.3 i Vær varsom-plakaten hvor det står:
«Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende.»
Om utvalget kommer fram til at det framlagte eksempelet på hva NRK ville ha oss til å le av er såkalt innenfor (altså at ord og begreper brukt ikke virker respektløst i forhold til de hensyn som nevnes, eller ikke virker «stigmatiserende»), ja, da er det mange lisensbetalere og borgere her til lands som vil kjenne på et betydelig utenforskap framover. Da kan Vær varsom-plakaten tas ned i alle redaksjoner.
Sammenlignet med andre medier har NRK også en særlig status og påvirkermakt i det norske samfunnet. Den konteksten må PFU ta hensyn til (Kringkastingsrådet har jo gitt fra seg denne saken).
I den sammenhengen vil det selvsagt være naturlig for PFU å spørre seg om det å underholde lisensbetalere med Holocaust-humor er innenfor det privilegerte kulturoppdraget som Stortinget har gitt institusjonen. Om svaret skulle bli at det er mulig, og at det ikke bryter med de grunnleggende verdier som skal styre alle avdelingers programproduksjon, inkludert underholdningsavdelingen (man ser her frem til begrunnelsen for denne aksept), vil et oppfølgende spørsmål måtte være: Vil utvalget oppmuntre allmennkringkastingen til å «kaste ikring seg» slikt materiale eller vil det fraråde slikt skapende arbeid?
Om utvalget utvider kulturbegrepet eller kulturforståelsen til også å gå i slike drastiske retninger, altså vertikalt, under bunnlinjen for det lisensbetalere inntil nå har betalt for og trodd har vært de bærende verdier for norsk rikskringkasting – vil PFU på dette bunnløst lave nivå likevel ta seg bryet med å vurdere om Holocaust-humoren rent humorfaglig holdt et akseptabelt nivå?
Ligger det et eller annet sted en god nok ironi i oppfordringen om å tagge en jøde? I så fall hvor? Her holder det selvsagt ikke å si at ironi automatisk blir humor om ironien oppfattes som noe som skal forestille ironi, nemlig at vi aner at avsenderen ikke nødvendigvis mener det han sier eller at han mener det motsatte.
Det blir for pinlig enkelt. Da er vi under bunnlinjen igjen for faglig standard, og at det i dette tilfellet kan sies å dreie seg om en særlig grusom ironi bare forsterker og forverrer mangeltilstanden på profesjonsutøvelsen
Det graverende for NRK og ledelsen der er at forsøket på å lage humor av dette slaget, ikke er et engangstilfelle. I et programmet Nytt på nytt for et par sesonger siden (sjekk arkiv for 17. mars 2017) ble tacos-spisende nordmenn en fredagskveld oppmuntret til å le av en sammenlikning mellom gassing av pelsdyr, en ny avlivningsmetode, prøvd ut på mink i Nissedal, og … gassing av jøder.
I den forbindelse (!) ble skjebnen til ungjenta Anne Frank trukket fram. Kommentaren fra programlederen som skulle få oss til å sprute ut i latter lød slik: «Men en av minkene, Anne Frantz, hadde gjemt seg inne i veggen (av buret) og hun har skrevet en fengslende dagbok om hendelsen».
Klage ble sendt inn til Kringkastingsrådet den gang, men ingen respons eller svar kom fra den nye ledelsen under Julie Brodtkorb. Hadde de behandlet klagen den gang, kunne kanskje de siste overtramp over det samme tema vært unngått nå.
Før denne saken ble delegert til PFU, av grunner som er uklare, men kanskje gode gitt hva Kringkastingsrådet tidligere har forsømt å ta på alvor, uttalte et sentralt medlem av rådet, Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk, i et intervju i Aftenposten at han kunne se det prinsipielt mulige og legitime i å lage humor på et Holocaust-materiale (det skal sies om redaktøren – han er konsekvent inn til det nådeløse når det gjelder å forsvare ytringsfriheten).
I nevnte intervju sammenlikner han også den saken PFU nå har på sitt bord, som handler om humorens grenser, med den nasjonale og internasjonale debatten rundt humorens grenser i forbindelse med tegningene av profeten Muhammed for en tid tilbake (men som ikke på lang tid ennå tegner til å bli et tilbakelagt stadium).
De grensene ble dramatisk, surrealistisk og tragisk trukket opp med blod og tap av liv for mange karikaturtegnere, og med permanent politibeskyttelse av gjenlevende.
Selbekk stod selv midt i den striden, og han fortjener honnør og respekt for å ha stått modig og fast på ytringsfrihetens prinsipp og å ha risikert helse og liv for denne demokratiske verdien.
Imidlertid bør et selvsagt poeng understrekes, som ikke kom fram i intervjuet med Selbekk, men som den modige redaktøren nok vil slutte seg til: Det er en himmelropende forskjell på å le av islamister som med vold og makt bruker Muhammed som alibi for å rense ut annerledestroende eller tenkende (det var det ironiske poenget med tegningene) og å le av ofre for Holocaust, som NRK nå inviterer til med oppfordringen om å tagge en jøde.
Å le av maktpersoner er etisk legitimt og ofte moralsk anbefalelsesverdig, å le av ofre for brutal makt og voldsutøvelse er etisk illegitimt og alltid moralsk klanderverdig, unntatt i de tilfeller hvor man inviteres til det av ofrene selv, overlevende eller representanter med troverdighet i felles smerte.
Da kan vi kanskje orke å le av og med den svarte humoren, å løfte med i en befriende solidarisk latter, i et øyeblikk av delt empatisk medmenneskelighet.
Sammenlikningen som Selbekk gjør, er i denne forstand forgrovende skjev og etisk og filosofisk provoserende. Bødler kan man kanskje le av, ofre aldri. Sammenlikningen kollapser også når man tenker på forskjellen i risiko for egen sikkerhet. Å gi seg på døde eller grupper som vender det andre kinnet til, vekker ingen beundring for utvising av mot.
Om enkelte medlemmer av PFU skulle tenke langs de samme linjer og fristes til å akseptere Holocaust-humor som innenfor de presseetiske verdier som de skal måle denne saken etter, eller innenfor det kulturoppdrag med kongelig privilegium som NRK er gitt, må vi forlange at de skal kunne begrunne det mer substansielt enn å vise til ytringsfrihetens prinsipp. Det er å gå på intellektuell tomgang eller autopilot, og er moralsk forkastelig.
På samme måte - viser de til alminneligheten om at humor skal fungere som en ventil i samfunnet, må de vise til hva slags funksjon en ventil av dette slaget skulle ha i et åpent samfunn som vårt, hva slags progressivt frigjørende perspektiv det skulle utgjøre, hva den underholdende lettelsen i «utluftningen» eller utblåsningen skulle bestå i.
For et NRK, som nå synker med åpen skuteside foran våre øyne og i folks omdømme, er vel også ventiler det siste man skulle ha bruk for (appell til denne klisjeen av et forsvar fra NRK-ledelsens side, bør behandles internt i PFU med den ironi argumentet fortjener).
Angående en annen i klisje i rekken av forvarsargumenter, nemlig at humor skal utfordre, må utvalget utfordres på dette - hvor verdien av utfordringen ligger i et underholdningsmateriale som er hentet i fra aske og intethet i Hitlers gasskamre.
