Stigmatisering av romfolk

Det er avslørt tilfeller av alvorlig kriminalitet mot barn blant romfolk i Europa. I Norge ble en romkvinne dømt til tre og et halvt års fengsel for menneskehandel med barn og medvirkning til voldtekt av sin egen datter. Men nyhetsdekningen av seksåringen Maria i Hellas og politiets overilte inngripen mot en familie i Irland, bygger opp om forestillinger om storstilt kidnapping av hvite barn.

I Guardian skriver forfatteren og kritikeren Louise Doughty om hundreår gamle myter som grunnlag for den bølgen av moralsk panikk vi nå opplever. Hun peker blant annet på at:

• Uformelle adopsjoner er vanlige blant rombefolkningen og familier på åtte og ti forekommer ofte. I dag ble det kjent at Marias foreldre er funnet i Bulgaria og at moren etter alt å dømme ga fra seg datteren. 

• Fattigbarn ofte vokser opp hos slektninger. Dette var tilmed ganske vanlig i Norge for femti år siden.

– Jeg kjenner ingen dokumenterte tilfeller av at romfolk/sigøynere/reisende har bortført ikke-sigøynerbarn noe sted, sier professor Thomas Acton, som Doughty fester lit til.

Han ber oss huske at mens det ikke fins bevis for bortføringsmytene som har forfulgt romfolket lenge, fins det mer enn tilstrekkelig bevis for at folkegruppen selv er blitt frarøvet barna sine av myndigheter i mange land.
(Takk til Heidi Taksdal Skjeseth i Dagsavisen, som omtalte Doughtys reaksjon og en interessant artikkel om samme emne i The Daily Beast.)

Den norske dekningen av Maria-saken, som vi bør huske kom i kjølvannet av fornyet interesse for McCann-saken, bærer lite preg av denne typen ettertanke. De etterforskede og deres omgivelser omtales med mistenksomhet som grenser til fordommer.

VGs Jon Magnus skriver om ”Raseri og drapstrusler i rommiljøet hvor Maria ble funnet”. Avisa sparer ikke på fargerike detaljer i skildringen av fattigfolket:

” To romkvinner løper etter et amerikansk TV-team og jager dem med feiekoster, en svartkledd gammel bestemor hytter med neven, og en liten gutt som sitter på en mur spytter svære klyser ned på et annet TV-team.”
Han peker riktignok på at raseriet (”til å ta og føle på”) kanskje er med rette, fordi romfolket i den greske landsbyen Farsala føler seg stemplet og trakassert av internasjonal presse. Derfor har de gitt opp å forklare hvordan Maria havnet i leiren. ”Nå er det jungelens lov som gjelder.”

Reportasjene har mange av grepene Magnus har dyrket i sin lange karriere som dyktig utenriksreporter. Når de brukes mot en så utsatt gruppe som Europas romfolk, må vi spørre om den bidrar til dehumanisering. Som når tilmed stilettkniven jeg husker fra ukebladenes fortellinger om kjærlighet og vold blant 1960-tallets sigøynere, dukker opp i VG:

”En av rom-mennene, som til nå har vært opptatt med å mekke på en bil på gårdsplassen, retter seg opp, fisker fram en stilettkniv, og gir seg til å rense neglene med den mens han sier noe til tolken:

– Han sier at neglerenseren hans kan brukes til så mangt, oversetter hun til teamet sitt.”

Avisa kan fortelle at internasjonalt politi kryssjekker savnede barn i Polen, Frankrike, USA og Canada opp mot Maria i Hellas. Dermed låner VG troverdighet til tanken om at sigøynere kidnapper hvite barn og bruker dem som slaver. De frakter dem tilmed over verdenshavene.

Ærlig talt, dette kan vi gå ut fra er rent sprøyt inntil det motsatte er bevist. Jeg skjønner at fortvilte foreldre som har mistet barnet sitt, griper til alle halmstrå. Men landets nest største avis har også som oppgave å veie rykter og motvirke stigmatisering.

I Dagsnytt atten på tirsdag introduserte Anne Grosvold innslaget om de mistenkte bortføringene slik:

– I dag kom nyheten om at en blond jente i sju års alder er funnet hos en romfamilie i Dublin. Jenta ble funnet bare en uke etter at politiet fant en blond jente med blå øyne hos et rom-par i Hellas. Espen Aas, korrespondent i London, hvordan fant politiet fram til denne jenta?

Aas forklarer at hun ble funnet etter tips fra publikum og bekrefter at store medieoppslag om Maria-saken i Hellas har skapt ny årvåkenhet:

– Noen la merke til at denne jenta overhodet ikke lignet verken på søsken eller foreldre. Selv om foreldrene hevdet at det var deres barn, kunne de ikke bevise det gjennom noe av dokumentasjonen de fremla.

Aas understreker at politiet ikke har trukket konklusjoner og at foreldreparet ikke er arrestert. Han legger til at politiet er kjent med at barnetrafikk er blitt ganske vanlig mellom forskjellige land.

– Det er klart at en lyshåret jente, som den eneste lyshårede i en familie, vekker oppsikt. Både hos vanlige folk og hos politiet.

Saklig sett har jeg ikke grunnlag for å mene at Magnus eller Aas har trådd over etiske grenser. Men det er igjen på tide å spørre hvordan norske medier omtaler romfolk. EUs kommisjonær for menneskerettigheter har forøvrig også advart mot uansvarlig mediedekning.