NRK-redigerer Ruth Hetland klippet råmaterialet fra Regjeringskvartalet og Utøya. Foto: Kathrine Geard
Sterke råbilder
KLÆKKEN (Journalisten): Ruth Hetland i NRK klippet terrorbilder i timesvis.
22. juli var et sentralt tema da 70 delegater fra journalistlaget i NRK (NRKJ) var samlet til årsmøte sist uke. Journalister fra felt og studio fortalte via video, og direkte til forsamlingen, hvordan de hadde opplevd, organisert og taklet den voldsomme terrordagen.
Ser alt
De som ser alt råmaterialet og velger hva som kan vises offentlig, får sjelden mye oppmerksomhet. Men klipperen Ruth Hetland hadde en av de vanskeligste og tøffeste jobbene.
Hun skulle bare gjennom en ekstravakt før hun gikk ut i ferie, men så smalt bomben. Etter det gikk det nærmerst i ett i to døgn med grusomme bilder og rystende fortellinger. Inntrykk hun ikke kunne forberede seg på.
– Da vi fikk inn en video med de første levende bildene fra regjeringskvartalet visste jeg ikke hva det var, forteller hun.
Videoen er den velbrukte der fotografen, en ansatt i fotobutikken «Foto og Video», løper rundt på åstedet og roper om noen trenger hjelp.
– Jeg begynte å se og plutselig kommer han til en dame som mangler store deler av kroppen. Personen lager umennesklige lyder og jeg skjønner at det er dødsøyeblikket. Fotografen sier han skal løpe og hente hjelp.
Erfaren
Hetland har jobbet som redigerer for Dagsrevyen i snart 14 år og har sett mange fæle bilder. Men dette ble i meste laget.
– Jeg har sett sånt før, men da har bildene vært fra steder langt vekke. Dette kunne vært en nabo eller en tante. Jeg måtte skru ned lyden for å klare å fortsette.
Også en helt annen type bilder gjorde inntrykk. Og ble heller aldri brukt.
– Det var to gutter fra Utøya, de kan neppe vært mer enn ti år, som sto våte med pledd rundt seg midt blant likposer. De var helt aleine og fullstendig uttrykksløse. Jeg har jo sønn selv. Da skjønte jeg hvor ille dette var.
De to videoene er det Hetland husker best i ettertid.
Lite vist
Som klipper er hun en førsteseer av råstoffet som velger om bilder kan sendes ut eller ikke. Fram til lørdag kveld så hun på time etter time med videoer av ungdommer fra Utøya. Lite kunne vises.
– Jeg aner ikke hvor mange intervjuer jeg har sett med ungdommer som fortalte om forferderlige opplevelser i detalj. Det aller mest av dette kunne vi ikke sende, det var for detaljert. Vi har vel seks timer med opptak, men har bare sendt noen få minutter.
Det samme gjelder videoen fra Utvika, der man ser båter med ofre komme inn til land. Lik, skriking og nærbilder er klippet ut. Bare en tredel er vist.
Uoppdaget
Hun var den første som så gjennom helikoptervideoen der terroristen fremdeles er i aksjon. Men det ble ikke oppdaget ved første gjennomsyn.
– Jeg bare klippet ut noen oversiktsbilder for sending og var ikke klar over hva som egentlig var på bildene. Det ble først oppdaget da noen så nærmere gjennom etterpå.
Den lange og svarte fredagen gikk greit for Hetland. Men lørdag fikk hun en reaksjon da hun skulle redigere et sammenfattende innslag om “terrorøya” for Dagsrevyen. En følelsesladd reportasje om ungdommer på flukt.
– Da grein jeg hele tida mens jeg redigerte.
Tok ansvar
Klipperne sorterer under produksjonsavdelingen i NRK. Sjefene der var på ferie og ingen ekstra mannskaper ble kalt inn slik man gjorde i andre avdelinger. Dermed tok Hetland og en annen erfaren kollega ansvaret og styrte jobbingen de to første dagene.
– Det var flere tillkallingsvikarer tilgjengelig, men de var så ferske at vi følte at vi med mest erfaring måtta ta oss av dette.
Normalt redigerer klipperne sammen med en reporter, men i de hektiske timene jobbet de også aleine. Var selve utvelgelsen vanskelig?
– Nei, egentlig ikke. Vi fulgte vanlige pressetiske regler, og vet hva vi kan vise og eller når vi må sladde. Men når man bare ser sånne bilder i time etter time, uten å ha tid til å sortere inntrykkene, er man jo litt redd for å bli immun. At jeg ikke skulle klare å sette grensa der den skal være.
– Du har lang erfaring, hvis du sammenlikner..?
– Dette er det verste jeg har sett. Det var verre en tsunamien eller andre katastrofer. Fordi det var så nært og så massivt.
– Hvordan har det gått i ettertid?
– Bra. Jeg snakket med bedriftshelsetjenesten søndag, som hjalp meg å sortere inntrykkene, sier Hetland.