Kongelig regi i NRK

NRKs produksjon av statsministerens og særlig kongens nyttårstaler er omgitt av et hemmelighetenes slør. Samtidig er de blitt et så innarbeidet del av vårt nyttårsritual at vi ikke merker hva vi utsettes for.

I en kronikk i Aftenposten har jeg kritisert NRK for ikke offentlig å ville diskutere produksjonen av nyttårstalene til kongen og statsministeren. Dette har jeg behov for å utdype.

Hvorfor? - fordi journalistisk retorikk, narrative elementer og bildeutvalg er viktige ideologiske byggeklosser. Selv i mediebedrifter som bekjenner seg til sannhetskriterier og objektivitet inngå de, ofte umerkelig, i å bygge opp en sak, i vinklinger og utvalg av intervjuobjekter.

I det mest påvirkningssterke mediet av alle, TV, får dette en særlig betydning. Å hevde dette er barnelærdom for oss som arbeider eller har arbeidet, i mediene. Men vi unnlater ofte fra å debattere det fordi produksjonenes magi og kraft dermed ville blekne. Vi vil ikke bli sett i kortene. For en journalist er dette like fullt et etisk dilemma. Det tilhører jo pressens oppgave nettopp å trekke sløret vekk fra det umiddelbare.

Hvert år feirer jeg inngang på det nye året sammen med en større vennegjeng. Den innledes ved at vi samlet står og ser på kongens tale. I det han er ferdig og nasjonalsangen setter inn - til bildene av norsk natur – blir det dørgende stille, bortsett fra maskaratårenes drypp i champagneglassene og lyden av gutta som tørker brillene.

Forut for dette har det skjedd en serie med produksjonsbeslutninger der det er foretatt klare valg for å appellere til et bevisst utvalg av seere - alder, kjønn, geografi, etnisitet, politiske holdning m.m. Dette kommer i tillegg til at de som skriver kongens tale gjør tilsvarende valg.

I det som, etter det NRK opplyser, er en slags samproduksjon mellom Slottet og kringkastingen, tas det beslutninger om sendetidspunkt, bruk av kongesang, bildeutsnitt og  kameraføring i det vi zoomer oss inn på det lyssatte Slottet en mørk vinterkveld. Og det foretas valg av hvor talen skal holdes, tidligere ble den holdt i NRK i et look-a-like slottsstudio med kringkastingens ledelse tilstede.

Skal talen holdes stående eller sittende, hva skal kongen ha på seg, hvor nært skal kameraet gå, skal man ha to eller flere kameraer, skal kongen bruke auto cue (talemaskin), skal den holdes på direkten, skal den gjøres i ett opptak eller skal man klippe den sammen? Fra Slottets side har man valgt sted for talen (sikkert i samarbeid med produsent). Er det tilfeldig at et bilde av den yngre kong Olav henger på veggen bak kongen? Det tas beslutninger om dekorasjoner på bordet, tente lys etc.

Slikt kan virke trivielt å påpeke. Vi har tross alt vendt oss til talen i sin nåværende form og det ville oppstå et ramaskrik om man ikke fulgte det oppsatte skjemaet. Men talen til kongen, slik den fremstår, behøver ikke være bygget opp på denne måten.

Sveriges Television innledet eksempelvis i år kongens tale, som ble holdt for første gang i 2007, med stand-up av en reporter foran Slottet i Stockholm – i et opptak gjort på dagtid. Kongen holdt sin tale 25. desember – det dreide seg altså om en juletale og ikke en nyttårstale. I lys av kongens sterke markering av sin religiøse basis, burde dette heller ikke i Norge være noe unaturlig valg.

Reporteren fortalte ved hjelp av historiske TV-opptak seerne om kongelige taler og satt dermed kungens fremføring inn i en historisk ramme. Talen holdes med bruk av talemaskin noe som gir mulighet for kongen til å se rett inn i seernes øyne og kan fremstå som en bedre kommunikasjonsform – så sant taleholderen behersker teknikken. En annen variant er den britiske, som ble innledet med at et militærorkester spiller nasjonalsangen (som jo også er kongesangen) og avsluttes med at samme orkester spiller en julesalme.

Talen i seg selv var en TV-komposisjon, nærmest en film. Dronningen ble til stadighet avbrutt av innslag fra året som gikk og der kongefamiliens spiller en rolle. Det gir mulighet for å klippe i talen og dermed gjøre den mer profesjonell. Resulttet er i alle fall at dronningen virket slående avslappet og nærværende – i motsetning til vår konge som tåpenbart ikke kjenner seg komfortabelt i TV-taleformatet. 

Produksjonen av Dronning Margrethes tale ble innledet ved at en reporter på slottsplassen introduserte henne (utenfor kamera, til bildene av en militæravdeling), talen holdes på direkten kl. 18 (ikke 19.30 som i Norge og fanger således opp flere yngre – og sikkert mindre berusede – mennesker). Scenografien var mindre smakfull, to store, uskjønne og dominerende bordlamper omkranset dronningen. Etter at dronningen hadde utbedt det tradisjonelle Gud bevare Danmark, overtar igjen militæravdelingen og et orkester spiller en instrumentalversjon av den danske kongesangen ”Kong Christian stod ved højen mast”.

Jeg har med hensikt ikke omtalt innholdet i talene, men konsentrert meg om produksjonen. Det er åpenbart umulig å skille de to elementene, men etter det jeg kjenner til er det intet samarbeide mellom Slottet og kringkastingen når det gjelder innholdet i talen. I en normal TV-produksjon ville det vel vært utenkelig at det ble fremført en tekst som ikke produksjonsstaben hadde kjennskap til på forhånd?

Ritualer har sprengkraft i seg. De kan inspirere til handling, de kan redde liv, sende mennesker i døden, gjøre oss høytidsstemte eller sorgtyngede. Sier vi et upassende ord eller utfører en lite gjennomtenkt handling, kan vi komme til å sette spor som aldri viskes ut. Men ritualer kan også komme til å miste sin kraft om de ikke fornyes og settes inn i moderne rammer. Kirken, som er vår mest ritualkompetente institusjon vet dette godt. Når ”Fader vår” moderniseres er det ikke for moderniseringens egen skyld, men for å gi bønnen en klesdrakt som passer til tidens religiøse uttrykk. Som den demokratiske institusjonen den er foregår slike rituelle eller liturgiske debatter med betydelig grad av åpenhet.

Hvorfor skulle man ikke kunne se med samme åpenhet på de tilsvarende ritualer som er bygget opp i samarbeid mellom kongehuset og NRK? Hvorfor skulle ikke Kringkastingens ledelse slippe sitt dominerende og kompetente miljø fri til åpent å debattere ideologiproduksjonen i sin egen TV-dramatikk?