Skrev «miniroman» om norsk «ulv» på Oslo Børs i Finansavisen

Sist lørdag fortalte Finansavisen over seks sider historien om Christian Fredrik Aarnes som i en alder av 27 år bedro flere meglerhus for over 40 millioner kroner. Journalist Ole Asbjørn Ness skrev historien uten et eneste direkte sitat.

– Det er ofte sånn jeg gjør det, for det er sånn det blir en story. Jeg tenker på det som miniromaner med et faktuelt grunnlag. Det er sannheten i hans hode. Det er hans historie, hans selvforståelse, sier Ness.

På forsiden var tittelen «Svindler løslates». En passasje lyder:

«2003. Christian Fredrik Aarnes var 19. Han solgte mobilabonnementer for Netcom. Det var lettsolgte abonnementer. Hadde du Netcom var det gratis å ringe andre venner som hadde Netcom. Solgte han til én, solgte han til alle vennene.»

Aarnes, som nå har byttet etternavn til Stormyhr, soner en tilståelsesdom på Bastøy. Ness har møtt ham en gang på fengselsøya og en gang i permisjon.

– Så har det vært en del telefoner og e-poster fram og tilbake. Det har vært en ganske arbeidskrevende form.

Morsomt

Det var intervjuobjektet som først kontaktet journalisten for å fortelle sin historie for et års tid siden. Selve historien ble skrevet i to versjoner - det var hovedsakelig dramaturgi som skilte de.

Ness sier han ikke kan tallfeste hvor mye tid han har brukt på reportasjen. Hadde saken vært skrevet som nyhetsartikkel på intervjuform, mener han den måtte blitt mer ordrik, og kjedeligere i hans øyne.

– Dette er en morsommere måte å jobbe på, å skrive en sånn historie om fra rags to riches og så tilbake til rags. Dessuten blir det mer informasjonsrikt.

Opplysningene som fremkommer i artikkelen bygger på kontakten med Stormyhr, tilståelsesdommen, noen avisartikler og kontakt med meglere som har hatt ham som kunde.

– De vil ikke stå fram, for de er jo ikke noe særlig stolt av det i ettertid. De vil jo ikke bli forbundet med dette.

At Stormyhr selv ville snakke var nødvendig for å få fortalt historien. Uten at han hadde godkjent journalistens besøk til Bastøy ville det ikke blitt noen sak. Samtidig det vært etisk utfordrende at Stormyhr er straffedømt.

– Det er en interessant historie, men man skal ha repsekt for at det er ofre, og at mange har tapt mye penger. Fordelen hans er at taperne sitter i utlandet. Der var han lur. Det var ikke Pareto eller Arctic han lurte for titalls millioner. Det er også gått litt under at han har lagt igjen millioner i kurtasje. Han har vært en populær mann i mange meglerhus. Man kunne sett på hvem som har tjent penger på han. Men da blir det veldig arbeidskrevende.

At intervjuobjektet selv erkjenner at han har gjort noe galt, spiller inn. Det gjør også at Ness har syntes det var interessant.

– Fordelen med ham kontra andre kriminelle er at han er veldig tydelig på at han gjorde noe gæærnt. Andre vil hevde at det de gjorde ikke var så gæærnt, at det var bagatellmessig eller at det var på grunn av politiet. Det er en sjanger jeg ikke liker. Det her er en tilståelsesdom. Der har du objektiv beskrivelse av faktum.

Ness mener at det kriminelle er en viktig del av historien.

– Det er noe dramatisk og fantastisk over det livet. Det er jo fart og spenning, og så ender det med knall og fall. Jeg vil ikke unnskylde det, men det kan være gøy å gjøre noe gæærnt. Det er et psykologisk element som forklarer kriminell adferd. Det er galt, men de har det pinadø morsomt underveis. Kjedsomhet skaper nok en del kriminelle.

Tempo

Journalisten har lite til overs for langtekkelig dokumentarfilmer, og ser generelt sjelden på tv.

– Det blir mye togstasjoner og dramatisk musikk. Jeg hater Brennpunkt, ikke fordi det er dårlig, men fordi det tar så jævlig lang tid. Jeg liker å kutte intervjuer, cut to the chase.

Derfor skrur Ness, som jobbet som råvaremegler før begynte i Finansavisen for seks år siden, også tempo opp i deler av reportasjen. En passasje lyder slik:

«Meglerhusene ringer. De ber om mer penger. De har sett regnskapene hans. Hvorfor betaler han ikke inn mer penger?

Han sier de skal komme. De vil komme. Snart. Han legger på. Han håper på et dead cat bounce, eller et plutselig rally, et mirakel.

Det som går ned, går opp. La det gå opp.

Det går ned.»

– Jeg håper det gjør det underholdende å lese.

Journalisten er generelt kritisk til den norske bruken av det direkte sitatet der det er meningsinnholdet som skal gjengis, ikke som i den engelske tradisjonen med at det står innenfor anførselsteng er det intervjuobjektet sa helt nøyaktig.

– Det er tullete bruk av sitering i norske aviser. Jeg liker enten å bruke sitater akkurat slik de faller, eller så liker jeg å ikke bruke de. Den norsk sitatpraksisen er en mellomløsning, en merkelig hybrid. Ofte blir det ikke hva personen har sagt, men snarere hva journalisten tror han har oppfattet. Jeg liker anførselstegnet, at dette er det de sier helt spesifikt.

Kilden på Bastøy sier han det var vanskelig å intervjue.

– Han er veldig taus. Det tar lang tid å få ham til å prate. På Bastøy satt vi der i fire-fem timer sammen. I løpet av intervjuet er det litt sånn «jeg føler at jeg vil ikke mer,» «jeg får hetta». Men det er ikke poenget. Det er å komme tett nok inn på ham. Jeg vil forstå ham, men ikke tilgi ham.