UKREDITERT: William Graham kunne glede seg over at mange medier plukket opp hans sak i DN, om en 12-årig hockeygutt. men ikke over at noen krediterte DN, for det gjorde ingen. Foto: Helge Skodvin
UKREDITERT: William Graham kunne glede seg over at mange medier plukket opp hans sak i DN, om en 12-årig hockeygutt. men ikke over at noen krediterte DN, for det gjorde ingen. Foto: Helge Skodvin

Den alltid vanskelige krediteringen

17. august fortalte Dagens Næringsliv om 12-årige Thomas Idland som flytter alene til Canada for å gå på hockeyskole. De neste par dagene ble historien hans brettet ut i flere andre medier. Ingen krediterte DN.

Publisert   Sist oppdatert

– Det var hyggelig at saken skapte så stor interesse, men jeg syns vel at de andre mediene kunne ha kreditert DN. Vi hadde tross alt lagt ned mye arbeid i den serien som historien om den hockeyfrelste gutten var del av, kommenterer William Graham.

Graham er ikke bitter fordi andre medier forsynte seg av «hans» sak uten å gi ham eller DN honnør. Derimot er han litt betenkt over at det synes som det syndes ganske mye på dette punktet i pressen.

– Både overfor kolleger og publikum er det jo ryddig å opplyse hvor man har sakene fra.

NRK, TV 2, P4 og Øvre Smaalenene

Thomas Idlands mor bekrefter at hun kun tipset DN om sønnen. Men straks saken sto på trykk, meldte både NRK, TV 2, P4 og lokalavisen Smaalenenes Avis seg kjapt. Alle lagde saker om Thomas, men ingen fortalte sine seere, lyttere og lesere hvordan de hadde funnet fram til den 12-årige gutten.

Reportasjeleder i TV 2, Per Angell Berntsen, var på ferie da hockeygutten rullet over skjermen og ønsker derfor ikke å kommentere den aktuelle saken. Men på et mer generelt grunnlag uttaler han at TV 2 har som regel at de skal kreditere når de bruker noe andre medier har gravd fram.

– Og på nettet er vår policy klinkende klar: Vi skal kreditere andre, slik vi vil at andre skal kreditere oss. Men det er mange vanskelige grensetilfeller, og jeg må vel bare innrømme at vi nok ofte kan synde mot vår egen siteringsregel – slik også andre medier gjør.

Stas å bli sitert

Angell Berntsen tror dette skyldes det høye tempoet som preger dagens redaksjoner, sammen med den eksplosive veksten i nettmedier.

– Summen av det vi konsumerer som journalister er så stor at det kan bli et problem, og innimellom kan det være vanskelig å holde tunga rett i munnen. Men alle journalister syns det er stas å bli sitert, og derfor er det i alles interesse at vi blir flinkere på dette.

Det mener også etikkrøkter ved Institutt for Journalistikk, Gunnar Bodahl-Johansen.

– I forhold til opphavsretten er det ikke noe lovbrudd å la være å kreditere i en slik sak, men det er et moralsk-etisk spørsmål som bør vurderes. For der en journalist har gravd fram noe, er det vel bare rimelig at redaksjoner, som bruker denne saken og går videre med den, viser til den opprinnelige kilden. Det hører med til god skikk og god kollegialitet.

Den store knabbedagen

Dagen før DN hadde sin sak om den 12-årige hockeygutten, hadde Moss Avis et stort intervju med «Mia», i forbindelse med en sak om en høyt betrodd politimann i Østfold som er siktet for å ha misbrukt sin stilling for å skaffe seg sex med flere kvinner.

Historien fanget ikke bare interesse i lokalmiljøet, også i Havnelageret i Oslo vakte saken oppsikt, og Dagbladet hadde samme kveld en nettsak om «Mia», bygget på saken fra Moss Avis og med behørig kreditering av østfoldavisen. Men Dagbladet ville gjerne ha mer og tok derfor kontakt med Moss Avis for å høre om avisa kunne formidle kontakt.

Det gjorde Moss Avis, slik at også Dagbladet kunne presentere et eget intervju med «Mia» i papiravisa. Men nå uten noen som helst henvisning til Moss Avis.

– Det skuffet meg at de presenterte funnet av kvinnen som sitt eget, etter at vi hadde hjulpet dem så mye som vi gjorde. «Mia» er en kilde jeg har jobbet med i nær seks måneder og som jeg har opparbeidet et godt tillitsforhold til. Dagbladet ville neppe fått intervjuet uten vår hjelp, og en kildehenvisning til oss ville betydd mye for avisa. For meg, forteller journalisten bak saken, Ole Christian Foss.

Uhell

Det har Dagbladet-journalist Espen Røst stor forståelse for. Han omtaler den manglende kildehenvisningen som «ren sløvhet» og har beklaget utelatelsen overfor Moss Avis.

– Selv om vårt intervju med henne til papiravisa dagen etter var en helt ny sak, var vår vurdering at det likevel var naturlig å kreditere Moss Avis. Men dessverre forsvant henvisningen av en eller annen grunn i deadlinepresset, og det skulle ikke ha skjedd. Våre regler tilsier at vi skal henvise. Det gjorde vi ikke, og det har jeg beklaget overfor avisen, sier Røst.

– Prinsipielt mener jeg at man bør henvise til kildene man har hentet informasjon fra, og slik denne saken framstår, burde Dagbladet definitivt hatt en henvisning til Moss Avis, kommenterer Guri Hjeltnes, professor i journalistikk ved BI.

Hun har inntrykk av at siteringsviljen i norske medier er blitt litt bedre de siste årene, selv om det fortsatt slurves en del.

– Og det er egentlig litt rart. For ikke bare er kreditering god folkeskikk, det styrker jo også en sak at man viser at man i arbeidet har brukt flere kilder.

Lettvint forklaring

Når Dagbladet forklarer at utelatelsen skyldtes sløvhet og stress, er det en unnskyldning undertegnede selv har hørt om egne saker som er brukt andre steder et par ganger bare de siste månedene. Begge ganger med forsikring om at det ikke var en intensjon å «stjele» stoffet. Og andre tilbakemeldinger tyder på at dette er en svært vanlig forklaring.

Uten å ta stilling til det konkrete Dagblad-tilfellet, tror Hjeltnes ikke helt på forklaringen om deadlinepress for utelatt kildehenvisning.

– Det er kanskje litt lettvint? At den unnskyldningen brukes i så stort omfang illustrerer kanskje også at redaksjonene ikke prioriterer det med kildehenvisning godt nok?

Mens noen glemmer å kreditere, er andre veldig påpasselig med akkurat dét. Uten at det alltid gjør situasjonen så mye bedre.

Krediterer, men siterer mye

Aftenposten.no har en reiseseksjon hvor flere saker er hentet fra andre kilder, blant annet det britiske reiselivsmagasinet Condé Nast Traveller. Sakene er naturlig nok redigert av Aftenposten, men ikke mer enn at noen framstår nokså like originalene i det britiske bladet.

Så likt, mener noen, at de lurer på om Aftenposten muligens har en avtale med CNT?

– Nei, det har vi ikke, svarer Berit Simenstad, avdelingsleder i Aftenpostens featureredaksjon. At de likevel bruker såpass mye av CNT, forklarer hun med at det britiske bladet lager gode saker som er godt stoff for Aftenpostens lesere.

– Men det er utenkelig å bruke sakene uten å kreditere dem, for det er viktig å få fram hvor stoffet opprinnelig kommer fra. Og det både tror og håper jeg vi klarer, sier Simenstad.

Får kritikk

Og det gjør Aftenposten. I en sak på snaut 5000 tegn om hvordan man kan bli oppgradert på fly er Condé Nast Traveller nevnt i teksten tre ganger, mens kildene til sitatene (som også er hentet fra den opprinnelige saken i CNT) var tydelig navngitt.

Likevel er begge våre etikkrøktere Guri Hjeltnes og Gunnar Bodahl-Johansen litt skeptiske til Aftenpostens bruk av CNT.

– Å hente så mye fra et annet blad som Aftenposten tilsynelatende gjør her, er heavy going. Dette er ikke god journalistikk, og jeg tviler vel på at Aftenposten ville gjort det samme dersom kilden var et norsk blad, kommenterer Guri Hjeltnes.

– Men er det uetisk?

– Med alle kildehenvisninger er det ikke nødvendigvis det, men god journalistikk er det i hvert fall ikke, svarer Hjeltnes.

– Det kan synes som Aftenposten her kryper opp mot grensa for åndsverkloven. Sitatretten er grei, men man kan ikke utnytte retten til å ta hele saken. Da blir det en «ny framstilling av verket», påpeker Gunnar Bodahl-Johansen.

Nettet utpekt som versting

I Journalistens spørreundersøkelse blir nettet utpekt som den største synderen når det gjelder å «glemme» å sitere kildene.

Det er nettfolket uenig i. Stig Nygård i TV2.no, med ti års erfaring som nettjournalist, mener kritikken blir vel enkel.

– Mange har en oppfatning av at nettavisene er de store stofftyvene fordi de driver mye med klipp og lim-journalistikk. Men nettavisene er de som er mest opptatt av å følge sitatreglene, og på mitt arbeidssted er vi de siste årene blitt veldig obs på å dyplenke til originalsaken, dersom den ligger på nett, forteller Nygård.

Han mener «stofftyveri» er et større problem motsatt vei, og får støtte for sitt syn av Herman Berg, redaktør i ABC Nyheter.

– Mange ser på nettet som noe sekundært det ikke er så farlig å stjele fra. Og mitt inntrykk er at store medier er mer skjødesløse enn mindre. Noen tar for mye, og enkelte større medier bør gå igjennom sin egen praksis, sier Berg.

Dyplenking

Hvilke disse «noen» er, ønsker han imidlertid ikke å utdype. Derimot tror han det kan finnes en naturlig forklaring på at nettmediene er flinkere til å dyplenke til andre, slik han mener de er.

– Bevisstheten rundt dette med lenking er større i nettredaksjoner fordi det faktisk betyr noe for oss å bli kreditert og lenket til. Kreditering, sitering og lenking til våre saker er vår måte å markedsføre oss på. Da blir du oppmerksom både på egen og andres praksis.

Når det gjelder de andres praksis, trekker Berg også fram NTB som «veldig ujevn».

– Når NTB plukker opp ABC Nyheter-saker som vi har tipset dem om, blir de noen ganger sendt ut med dyplenking, andre ganger ikke. Og når våre saker så kommer fram til sluttbrukeren, har vi flere ganger erfart at ABC Nyheter har forsvunnet på veien. Vi har også eksempler på at NTB har gått videre på vår sak, men når de så sender ut sin nye versjon av saken, er vi blitt helt borte. Slikt er irriterende.

Berg peker samtidig på at det å oppgi kildene blir ekstra viktig i en tid som nå, hvor det er så stort press på innholdsproduksjon og hvor mange redaksjoner trenger klipp- og limsaker.

– Da er det viktig med en bevisst og ryddig holdning til kreditering.

NRK kutter kilden

Flere av de spurte i vår undersøkelse trekker fram NRK som en av de store skurkene, når det handler om å slette sporene bakover. Det pekes på – også fra NRK-hold – at det er vanlig at NRK Radio opplyser kilden i sine første nyhetsbulletiner tidlig om morgenen, men så forsvinner henvisningene straks NRK-reporterne har fått tatt en egen telefon, selv om det er til samme kilde som ikke har noe vesentlig nytt å tilføre saken.

– Når jeg bygger videre, har jeg da et ansvar for å sitere/kreditere? Jeg vil mene at det er rimelig å svare ja på et slikt spørsmål, sier Gunnar Bodahl-Johansen og utdyper:

– Et greit sjekkspørsmål er «ville jeg hatt denne saken, hvis det ikke var for den andre?» Hvis svaret er nei, bør man i anstendighetens navn gi honnør til den redaksjonen som har gravd fram saken.

Men også tidspunktet man kommer inn i en sak på kan bety noe for hvem som æres bør. Bodahl-Johansen illustrerer med et tenkt eksempel fra sitt eget fylke Østfold:

– Tenk deg at Fredriksstad Blad kommer med en nyhet, som Demokraten plukker opp og videreutvikler før NRK Østfold kommer inn i bildet. Hvem skal da NRK vise til? Hvis deres vinkling bygger på Demokratens sak, hva da med Fredriksstad Blad som hadde den opprinnelig?

Noe klart svar har han ikke, men nøyer seg i stedet med å peke på at norsk presse mangler innarbeidet praksis på det vanskelige krediteringsfeltet.

– Det er mye usikkerhet rundt om i redaksjonene, og mange journalister er irritert over den praksisen de registrerer. Redaktører og journalister bør derfor, gjennom sine organisasjoner, snakke om dette og finne en felles norm.