Uklare grenser

– Begrepet stofftyveri brukes meget upresist, ikke minst fordi grenseoppdragingen ikke er en eksakt vitenskap, sier Gunnar Bodahl-Johansen fra IJ, med opphavsrett og journalistisk etikk som et av sine spesialfelt.

Lov å referere

Alle vet at det er lov å sitere andre, men hvor mye man kan sitere, er det full forvirring om. I radiosammenheng hører man gjerne om «30-sekundersregelen», og i printmedier hevder noen at sitatretten tilsier «maks to sitater». Begge deler er feil.

– Det er umulig å si eksakt hvor grensen går. Det nærmeste man kommer en definisjon er «tommelfingerregelen», det vil si at du bare kan ta en liten del av et verk. Sitatrettens formål er at det skal være lov å referere noe, for å sette det inn i en større sammenheng.

Loven frikjenner, etikken ikke

I juridisk forstand inntreffer stofftyveri først når opphavsretten er krenket, ved at et nytt verk er nesten identisk med et som allerede er eksisterende. Eller at noe i et verk med et helt spesielt formål er brukt i en helt annen sammenheng, uten innhentet forhåndstillatelse.

Derimot er det aller meste vi gjerne omtaler som stofftyveri ikke ulovlig, bare ufint.

– I forhold til opphavsretten er det ikke lovbrudd å stille nøyaktig de samme spørsmålene til nøyaktig de samme menneskene som en annen journalist allerede har gjort og fått publisert. I juridisk forstand er det å betrakte som et eget verk, og man trenger derfor ikke å kreditere andre. Men i et moraletisk perspektiv stiller situasjonen seg helt annerledes. Da handler det om å vise god skikk og kollegialitet med god kildehenvisning, sier Gunnar Bodahl-Johansen.